Tristram Shandy: A Cock and Bull Story

Filmen bobler over av fortellerlyst og vittig britisk humor. Selv om det strengt tatt ikke finnes et plot og ei heller et klart tema, er dette svært god underholdning.

Laurence Sternes roman (The Life and Opinions of Tristram Shandy, Gentleman) fra 1760 har en høy stjerne på litteraturhimmelen men har aldri tidligere blitt filmatisert, antakeligvis på grunn av bokens enorme detaljrikdom. Digresjonene utgjør hovedmaterialet, og bipersonene er minst like viktige som Tristram Shandy selv. Likevel har Michael Winterbottom tatt utfordringen på strak arm og lagd en av tidenes pussigste komedier som ikke går av veien for å utfordre både tid, rom og sted.

Tristram Shandy: A Cock And Bull Story er egentlig tre historier i en. Den ene er selve historien om Tristram Shandy som bygger på Laurence Sternes bok, den andre er om innspillingen av historien som bygger på boken, og den tredje er om skuespillerne som spilte skuespillerne under innspillingen av boken. Men ikke nok med det: Noen av karakterene spiller seg selv. Forvirret?

Selve strukturen ser ut til å være et tema i seg selv, og siden Laurence Sterne/Tristram Shandy er opptatt av digresjoner kan det virke som om Michael Winterbottom forsøker å bruke dette i filmen også. Han viser at en filminnspilling (på samme måte som livet) bestemmes av tilfeldigheter og digresjoner fra det som egentlig utgjorde en hovedidé.

Selv om det strengt tatt ikke finnes et plot og ei heller et klart tema, er dette svært god underholdning. De små grå får bryne seg mer enn vanlig, samtidig som latterdøren står på vidt gap, og dette er i mine øyne en uslåelig kombinasjon. Her er det lavpannehumor og høypannehumor i ett og samme åndedrag. Filmen bobler over av fortellerlyst, og herr Shandy selv vet ikke helt hvor han skal begynne siden det er så mange historier han skulle ha fortalt. Skuespillerprestasjonene er også overbevisende. Jeg ble faktisk overbevist om at noen av karakterene spilte seg selv helt til rulleteksten avslørte at de ikke gjorde det.

Det eneste jeg savnet var mer fokus på historien om Tristram Shandy og en anelse mindre på selve innspillingen. Dette irriterte meg faktisk litt selv om jeg etter en stund innså at å irritere og drive gjøn med publikum var noe av meningen med det hele.

Selv om du nå sikkert sitter som et levende spørsmålstegn, anbefales Tristram Shandy: A Cock and Bull Story på det varmeste. Om filmen svarer på dine spørsmål gjenstår å se.

Kommentarer

Ingen kommentarer enda. Føl deg fri til å være førstemann!

    Skriv en kommentar