Tsotsi

Dette var en av de få filmene jeg dessverre aldri rakk å få med meg under årets Kosmorama-festival. Gleden var derfor stor når denne filmen dukket opp i postkassa. Foruten å vinne Oscar for beste utenlandske film, har den turnert verden rundt på diverse festivaler og mottatt intet annet enn en hel masse skryt. Det er med andre ord på høy tid å finne ut om TSOTSI faktisk holder mål!

I utkanten av Johannesburg bor gjenglederen, Tsotsi (Presley Chwenevagee). Han har fortrengt alle minnene fra fortiden, også sitt riktige navn. Tsotsi er helt enkelt gateslang for «gangster». I løpet av de seks dagene vi følger Tsotsi blir vi blant annet vitne til at han stjeler en bil, uten å være klar over at det i baksetet ligger en 3 måneder gammel baby. Tsotsi som vanligvis kun bryr seg om seg selv, blir overmannet av en fullstendig fremmed følelse, nemlig omtanke, omtanke for et annet menneske.

Utvilsomt en relativt spesiell og noe utypisk gangsterfilm som uten overdrevent mye dialog klarer å formidle èn persons sørgelige livshistorie og voksende innsikt gjennom nydelige stemningsskildringer og små nøkkelhendelser. Selv om plottet er langt fra å være verken innviklet eller komplisert, sitter man klistret fra første sekund. Mye takket være glitrende regi med stor selvtillit og en hel rekke ekstraordinære øyeblikk som hver og en byr på sin helt egne og unike opplevelse. Akkurat dette er utvilsomt TSOTSI’s absolutt sterkeste kort, foruten en meget sjarmerende kjærlighetshistorie, og er i siste ende med på å underbygge hele reisen som vår hovedperson foretar i løpet av denne tidvis mektige historien.

På tross av den åpenlyse mangelen på store navn syns jeg skuespillerne gjør en fenomenal innsats og det gjør slettes ikke noe at dialogen er såpass minimal når de selv klarer å formidle en hel rekke ord og følelser uten å faktisk si noe. Det ligger helt klart en god del som er skrevet mellom linjene, og det er for så vidt slik det bør være med en historie av dette kaliberet. Det er grenser for hvor mye som kan forklares med ord og uttrykk når det er en innvendig prosess i form av personlig utvikling som hovedsakelig står i fokus. Nå får jeg kanskje dette til å høres ut som en veldig spirituell, sær og noe spesiell film, men dette er ikke nødvendigvis tilfellet. TSOTSI er helt klart en annerledes filmopplevelse, og er definitivt ikke noe man umiddelbart skulle forvente å se fra denne kanten av verden, men jeg føler likevel at historien har en såpass bred appell at de fleste av oss på en eller annen måte burde klare å gjenkjenne seg selv, til en viss grad, i hovedpersonen og hendelsene som tar for seg et viktig veiskille hans liv.

Hvis du er på utkikk etter en ny CITY OF GOD er det bare å styre unna, for dette er ikke noen typisk gangsterfortelling fra slummen. Her finner vi en hjerteskjærende, stemningsfull og tidvis brutal historie med fokus på de litt mer følelsesmessige aspektene. Filmen styrer elegant unna de fleste fallgruvene og spiller på de helt riktige strengene for å skape en mektig og engasjerende opplevelse. Ser man bort fra den tamme og noe langdryge sluttsekvensen kan jeg ikke gjøre annet enn å anbefale denne slagkraftige godbiten videre. En svak 5’er.