Uro

Hans Petter (Nicolai Cleve Broch) er tilbake i Oslo som nyrekruttert undercover politimann i URO-patruljen, med en lysende karriere foran seg. Hans Petter ser kun kjappe og harde løsninger i alle situasjoner, og han risikerer både sitt eget og kollegaenes liv for å oppnå resultater i jobben. I kraft av sin bakgrunn glir han lett inn i kriminelle miljøer, og han bruker fortida aktivt for å oppnå kontakt, noe som plutselig slår tilbake på ham…

Jeg må si at reklamekampanjene til URO på både TV og internett hadde klart å mislede meg en GOD del hva angår sjanger og type film dette kom til å bli på forhånd av visningen. Jeg hadde på mange måter endt opp med å forvente et fartsfylt og hardbarket actiondrama der dop, sex og bekjemping av undergrunnskriminalitet skulle havne i sentrum. Dette stemte da også delvis, men fokuset var hovedsakelig rettet mot en mer personlig og indre kamp mot fortiden, nåtiden og fremtiden for vår gode mann HP som sliter med å gi slipp på sine røtter og, en gang for alle, velge side. At alle disse hendelsene foregår i et usedvanlig røft undergrunnsmiljø i Oslo kan jeg likevel ikke klage på, det er så definitivt ikke med på å gjøre URO mindre barsk.

Når jeg da endelig fikk til å omstille meg, glemme hva jeg «forventet» å se og til slutt kom under huden på HP fant jeg den noe uventende vinklingen på historien som meget velvalgt og interessant. Hele filmen fremsto på mange måter som en herlig blanding av IZZAT og UNO og, selv om den kanskje ikke nådde helt opp til sistnevnte hva angår stemningsskildringer og brede følelsesspekter, sparket den MEGET hardt fra seg når det gjaldt realisme, action, intensitet og historie! Mye takket være en rekke glitrende rolleprestasjoner av et stjernespekket skuespillergalleri frontet av den alltid like imponerende Nicolai Cleve Broch. Floberg spiller vel så å si den samme karakteren som i UNO, men den ser jo også ut til å fungere relativt bra for ham. Ane Dahl Thorp og hennes rollefigurs tilsynelatende endeløse utvalg av fargerike parykker er derimot en helt annen sak.

På tross av en meget røff utside er det faktisk en meget engasjerende «finne-seg-selv«-lignende oppdagelsesreise som er og blir kjernen til URO. Satt i Oslos barskeste undergrunnsmiljø har Stefan Faldbakken klart å blande en rekke forskjellige ingredienser, samt en noe uvanlig kjærlighetshistorie, inn i en velsmakende og spennende norsk film som, for mitt vedkommende, aldri endte opp med å bli det minste forutsigbar, kjedelig eller tam.

Det finnes alltid flere sider til en historie, og dette har definitivt Stefan Faldbakken tatt til hjertet når det gjelder URO. Selv om dette kanskje ikke er tidenes dypeste film, ender den opp med å stille en rekke interessante spørsmål hva angår vennskap, kjærlighet, familie, røtter og rett og galt. Den kommer nok ikke til å falle like godt i smak hos alle og enhver, for dette er langt fra noen typisk mainstream-film (noe alle reklamene og trailerne tydeligvis vil ha den til å være), men for mitt vedkommende var dette en meget positiv, om enn noe uventet, opplevelse! Jeg venter allerede spent på neste prosjekt til herr Faldbakken. Terningkast 4.