USA vs Al-Arian

I februar 2003 ble universitetsprofessor og palestinaaktivist Sami Al-Arian arrestert i Tampa, Florida, anklaget for å ha støttet en palestinsk terrororganisasjon. I 2 1/2 år satt han fengslet på isolat i påvente av en rettssak. Filmen følger Sami, hans kone Nahla og deres fem barn på nært hold gjennom den 6 måneder lange rettssaken og i tiden etterpå. I likhet med mange andre muslimer kjemper mot stigmatisering og diskriminering i USA etter 11.september 2001.

I halvannet år har regissør Line Halvorsen med fotograf fulgt familien Al-Arian; resultatet er en dokumentarfilm med sterke underliggende toner, som kanskje blir for underliggende.

Dette er ingen vanlig dokumentarfilm, i den grad det er mulig å standardisere dokumentarfilm som sjanger. Forskjellen mellom god og dårlig dokumentar er kanskje enda mer diffus en mellom spillefilmer – ettersom det er nettopp tema som illumineres. Det som er interessant for noen er fullstendig irrelevant for andre. Derfor er det dokumentarens omhandling av temaet som blir dennes måleverdi, ikke de temaer som henholdsvis bringes frem i lyset.

Det er viktige tema Halvorsen vil sette søkelyset på. Maktpolitikk, angst og forfølgelse er sterke elementer i en hverdag som dessverre er for virkelig for mange mennesker; ikke bare i USA. Det er skremmende å høre om hvor lite man skal uttale seg før man blir ansett som trussel.

Men det er mangelen på journalistisk arbeid som trekker filmen ned. Det er mye å ta tak i; hovedsakelig et portrett av en familie som må takle å ha en far sperret inne, en rettsak å forberede seg til, en fremtid å vurdere. Men de virkelige spørsmålene, som i journalistisk sammenheng blir vesentlige i forhold til problemstillingen rundt angst, forfølgelse og USA Patriot Act – blir nedtonet til fordel for personlige innspill fra familien. Hvordan overbeviser Halvorsen publikum at Al-Arian ikke bidrar til terrorisme? Og på den annen side; hvordan prøver aktoratet å overbevise juryen at Al-Arian er terrorist? Dette er vinklinger regissøren berører på overflaten men ikke dykker ned i.

Det er utvilsomt at situasjonen for mange er tilnærmet ulevelig, men filmen blir mer en appell til politiske aktivister enn et opplysende dokumentarportrett. Men det er jo kanskje nettopp det Halvorsen vil? Terningkast 4.