V for Vendetta

Mengden med filmer basert på tegneserier, og da spesielt superheltserier, har økt ganske mye de siste par årene. Kvaliteten på disse har variert fra den mesterlige Batman Begins til den nesten pinlige Elektra, noe som viser at en god serie ikke nødvendigvis gir en god film. Det var derfor spennende å se resultatet når serien regnes for å være blant de aller beste i sin sjanger. Og ekstra spennende blir det med tanke på at regissøren er James McTeigue, og at det er Wachowski-brødrene som står for overføringen fra papir til film. Disse er kanskje mest kjent for å ha jobbet med Matrix-trilogien. Denne er som kjent noenlunde ustabil, så om dette er godt eller dårlig nytt får være opp til den enkelte å avgjøre

Men nok om det. V for vendetta er godt regissert, godt skrevet og ikke minst spennende. Og de som mener at film er mer enn underholdning, vil fort legge merke til at den også er en aktuell film med tanke på gjenspeiling av dagens virkelighet og politiske klima.

Handlingen foregår i et totalitærstyrt England i nær fremtid, der politikeren Sutler har fått diktatorisk makt i bytte mot stabilitet og trygghet i en verden preget av kaos og konflikter. Resultatet er noe som kunne vært Hitlers drømmeland, der regjeringen styrer både arbeid og fritid. Avvikere, slik som muslimer, homofile og skrøpelige har blitt «tatt hånd om», og alle burde dermed være lykkelige, vel vitende om at sjansen for å bli voldtatt av homofile skjeggete iranere i rullestol er minimal.

Men alt er ikke som det skal være, og en person reiser seg mot regjeringen. Med ansiktet skjult bak en maske av Guy Fawkes, mannen som prøvde å sprenge parlamentsbygningen for fire hundre år siden, og bevæpnet med et imponerende antall kniver, kjemper denne mannen, kun kjent som V, sin ensomme kamp for frihet. Når han redder en ung jente fra det hemmelige politiets klør, får han en alliert, og ser muligheten til å fullføre det Guy Fawkes ikke klarte.

Det er ingen tvil om at denne filmen vil skape debatt, ikke minst fordi V bruker en taktikk vi best kjenner som terrorisme. Han sprenger bygninger, tar gisler og nøler ikke med å myrde offentlige personer for å nå frem med sitt budskap. Han kjemper ikke mot kriminalitet, og har dermed ikke den allment aksepterte unnskyldningen for å utøve vold. Det personlige hevnmotivet er også tydelig, og overskygger ofte de idealistiske handlingene, og det blir fort ganske klart at mannen bak masken sliter med sterke psykiske problemer.

Rollen som V er som skapt for Hugo Weaving. Hans kyniske og pessimistiske, men likevel elegante tonefall passer utmerket til en kaldblodig hevner med en viss begeistring for det teatralske. Natalie Portman holder også en høy standard, og gir et inntrykk av at dette er en ekte jente i et ekte samfunn, selv om hun kan bli litt vel ivrig med den engelske aksenten på noen av replikkene.

Filmen blander utmerket det politiske og det actionfylte, så her er det noe for både den politisk aktive og den fullstendig likegyldige. Det føles likevel som om det er litt som mangler, og filmen kunne, kanskje til og med burde, vært forlenget med en liten halvtime for å kunne nå opp til aller høyeste karakter.