Den herlige spalten Bonanza gjør comeback, og jeg står fortsatt bak roret! Jeg kan allerede høre jubelen og gleden i folkemengdene som strømmer til. Denne gangen har jeg tenkt å skrive om noe som forhåpentligvis kommer til å øke forståelsen for den mystiske personligheten Hallgeir. Det hersker vel liten tvil om at jeg er en stor fan av store, dyre Hollywood-produksjoner når det gjelder actionfilmer. Problemet med dette er at mange antar at jeg liker alle filmer som har en viss grad skyting eller biljakter, dette skal nå rettes opp. Jeg har nemlig valgt ut 4 filmer som jeg logisk sett burde likt, men som jeg likevel synes er en stor haug møkk.
Dere vil sikkert legge merke til at det finnes 2 filmer av Michael Bay her, og det er ingen glipp fra min side. Jeg liker riktignok denne karen, men det han lager er av svært varierende kvalitet. Filmer som The Rock, Bad Boys II og The Island er jo tross alt action med stor underholdningsverdi.
Da gjenstår det bare å ønske velkommen tilbake til Bonanza-spalten, enjoy!
-
Pearl Harbor
Da kan vi starte med den dårligste av dem alle. Dette er vel ikke så veldig langt unna tidenes dårligste film, selv om noen vil påstå at det er en god popcorn-film. Vi møter Rafe og Danny som små unger på et jorde langt inne i bonde-USA. De finner farens fly, og ved et uhell klarer de å starte det og taxe bortover rullebanen. I bakgrunnen fyres det opp med høylytt pompøs musikk for å fjerne all tvil, dette er grunnlaget for de største heltene amerikanerne noen gang har sett.
Dette er ikke en ren krigsfilm, men mer et romantisk krigsdrama. Det er her filmen først sporer av. Når man lager en film om en av krigshistoriens viktigste øyeblikk bør man kanskje fokusere litt mindre på den håpløse romantikken og litt mer på korrekt historie. Her er det nemlig lite som stemmer. For det første er ikke japanerne primitive aper som sitter på gressbakken og diskuterer hvordan de skal drepe flest mulig amerikanere, for det andre er det brukt en hel haug militært utstyr som ikke finnes før mange år etter 2. verdenskrig. Dette er jo egentlig smådetaljer som vi kan leve med, og noen vil kalle det småpirk av meg. Alt i alt er det den langdryge, romantiske historien som ødelegger denne filmen. En elendig såpefilm som ikke fortjener å være i noen dvd-samling.
Ben Affleck i en hovedrolle hjelper heller ikke noe særlig…
-
Lethal Weapon
Så er det over til kanskje det mest kontroversielle og overraskende punktet på listen, nemlig den første Lethal Weapon-filmen. På 80-tallet fikk denne sjangeren virkelig sitt store gjennombrudd. Det finnes en hel bråte mer eller mindre gode actionkomedier fra dette meget unike tiåret. For all del, jeg liker noen av dem. For eksempel er jeg en stor fan av Beverly Hills Cop-triologien, men Lethal Weapon har jeg aldri likt. Det gjelder alle de fire filmene, men denne er absolutt mest oppskrytt.
Det er den klassiske politihistorien. En rappkjefta fyr som ikke skyr noen midler for å ta ondingene, og en mer seriøs fyr som helst følger regelboka. Her er riktignok rollene byttet om, det er nemlig den hvite fyren som er mest stressende og useriøs her. Navnene er Martin Riggs og Roger Murtaugh, og de jobber med å avdekke en stor narkoliga. Før de kommer så langt begynner de å bli gode venner. Jeg synes denne filmen virker som et dårlig forsøk på å kopiere kulheten man fant i Beverly Hills Cop. Her finnes det ikke noe stil, alt for overdreven action og de humoristiske kommentarene sitter som femkilos-puppene til Pamela kommer til å gjøre om 10 år. Elendig film!
-
Die Hard
Da kjører vi på med mer film av denne samme typen fra samme tiår. Bruce Willis som actionhelt er ofte noe jeg kan like, og jeg er faktisk en stor fan av Die Hard: With a Vengeance fra 1995. Det hjelper vel ikke ryktet mitt at jeg liker oppfølgere bedre enn originalen, men det får passere denne gangen. Her møter vi for første gang den ultratøffe John McClane som blir kastet midt inn i en iskald terroraksjon. Det er fullt av ondinger, det hagler bly og blodet spruter til tider ganske heftig. Her spares ingen!
Dette er for så vidt akkurat det man trenger i en actionfilm, men jeg synes det likevel blir for tamt. I mine øyne er det en stor og viktig forskjell mellom elendige actionfilmer av den typen man gjerne ser Van Damme spille i, og den typen jeg gjerne liker. Det er følelsen av å ha et stort omfang og de hesblesende scenene som virkelig lukter svidd, eller følelsen av å ha en overkompenserende macho-mann som prøver å gjøre noe ut av en ganske stusselig film. For meg vil Die Hard alltid være det sistnevnte. Sats heller på Die Hard: With a Vengeance, eller vent på nummer fire.
-
Armageddon
Logikken blir etter hvert fullstendig borte fra denne artikkelen, tidligere hevdet jeg som kjent at jeg egentlig liker Bruce Willis, men likevel dukker to av hans største filmer opp på lista. Det som kan oppdrives av sunn fornuft og sammenligninger er at Ben Affleck også gjør to opptredener, og jeg kan garantere at det ikke er tilfeldig. Nok en gang må USA stille opp for å redde verden. Trusselen er en komet på størrelse med Texas som kommer til å knuse jordkula. Dommedag, med andre ord.
Her er det mange ting å pirke på, jeg kunne lett satt opp 100 grove faktafeil, men det har ingen hensikt. Det er vel helt logisk at man har med et par skikkelige våpen på en slik redningsaksjon, eller at dumme oljeborere kan alt om atomvåpen, eller kanskje det er smart å befolke verdens dyreste romstasjon med en fullstendig gal russer? Nok om det. Handlingen er dum, ekstremt urealistisk og på alle måter håpløs. Skuespillerne er tidvis halvkule, men det blir alt for mange tannløse replikker og ufrivillig humoristiske situasjoner på grunn av det talentløse manuset.
Kommentarer
Ingen kommentarer enda. Føl deg fri til å være førstemann!