Doctor Zhivago – Et storslått epos

Boris Leonidovitsj Pasternak skrev en roman med klare selvbiografiske trekk som handlet om umulig kjærlighet under den russiske revolusjonen. Legen og poeten Jurij Zhivago trosser ekteskap, krig og karriere for sin Lara, men lykken blir kortvarig. Han slites mellom Tonya – kvinnen han er gift med og Lara – kvinnen han ikke kan glemme, og dette skjer idet nasjonen ødelegges av revolusjon og krig. Lara er sett på som et symbol på Russland. Mennene som prøver å forføre henne representerer ulike aspekter ved datidens Sovjet. Som ung pike blir hun forført av den eldre, kapitalistiske Komarovskij (komar betyr mygg). Hun gifter seg så med den revolusjonære marxisten Antipov, som siden skifter navn til Strelnikov (streljatj betyr skyte). Zhivago (zhiv betyr liv) er ikke så politisk aktiv, men er mer opptatt av enkeltindividet enn staten, noe som sannsynligvis kan regnes som et selvbiografisk trekk fra Pasternak.

Etter å ha arbeidet med boken hele sitt voksne liv ble Pasternak nektet utgivelse i Sovjet i 1956. Pasternak var kjent som en politisk ukorrekt mann som mente individuell velferd stod høyere enn fellesskapet. Han fikk smuglet boken ut av landet og den ble gitt ut i Italia, året etter. I hele vesten gjorde boken enorm suksess, og i 1958 mottok Pasternak et telegram fra Sverige og nobelkomiteen. Han var tilkjent Nobelprisen i litteratur. Etter først å ha takket ydmykt og beæret for prisen, svarte han bare dager etter at han ikke kunne motta prisen. Faderlandet nektet Pasternak å komme hjem til sitt kjære Sovjet dersom han reiste. Pasternak døde i 1960. Nesten 30 år senere, like før Sovjets fall, ble boken utgitt i Sovjet. Da fikk også Pasternaks sønn reise til Stockholm for å motta farens nobelpris.

Filmatiseringen tar form

Etter å ha dominert toppen av boklistene i USA i nesten et halvt år, kom det ikke som et sjokk at det kunne bli film av romanen Dr. Zhivago. Sjokkerende var det heller ikke at David Lean skulle lage den. Etter suksesser med Lawrence of Arabia og The Bridge on the River Kwai ville Lean lage et mer intimt og kjærlighetsbasert epos enn de mektige forgjengerne. Robert Bolt fikk den store æren og den enda større utfordringen å gjøre et manus ut av boken, og skrev et manus med både politiske og romantiske sider. Lean skrudde romantikken opp enda et hakk.

David Leans forhold til skuespillere er en interessant affære; ”Actors can be a terrible bore on the set, though I enjoy having dinner with them”, skal han ha sagt. Opprinnelig ville Lean ha Peter O’Toole som Jurij Zhivago, men O’Toole hadde den vanskelige opptakstiden under Lawrence of Arabia friskt i minne og avslo. Marlon Brando var aktuell i rollen som Komarovsky, men fulgte O’Tooles eksempel. Rollen som Dr. Zhivago gikk til Omar Sharif som egentlig var på utkikk etter en mindre rolle. Alec Guinness, som spiller i de fleste av Leans filmer, hadde en rekke feider med Lean under opptakene og måtte derfor ”stå over” Leans neste filmprosjekt, før han igjen fikk være med i Leans siste film A Passage To India nesten 20 år senere. Det kompliserte forholdet til skuespillere til tross, Leans filmer har gitt 11 Oscarnominasjoner til skuespillerne i filmene. En temmelig kraftig kritikerslakt kunne ikke hindre suksessen. 5 Oscar og enorme publikumstall stilnet kritikken, og har gjort filmen til en klassiker.

That film [Doctor Zhivago] earned me more money than all my other films put together. It’s a wonderful story  – you want to know what happens next.

– David Lean

En av grunnene til at jeg har valgt å presentere Dr. Zhivago er nettopp denne enorme historien bak både romanen og filmen (romanen er for øvrig blitt filmatisert flere ganger, den har også blitt satt opp som teaterstykke og musikal). Ta en tur innom wikipedia og IMDb, så finner du nydelig mye trivia og historie om Dr. Zhivago.

En annen grunn til valget er selvsagt at filmen ikke kun er interessant fra et historisk perspektiv, men at den også holder et strålende nivå i dag. Få filmer klarer å billedlegge kjærlighet, krig, revolusjon og kulde bedre enn Dr. Zhivago. Som den minst like strålende Lawrence of Arabia er dette filmer som har satt standarden for moderne filmepos, ved å sette sterke og interessante karakterer inn i et ekstremt miljø, med en stor handling. Samtidig som foto, musikk, scenografi og alt annet er på et så høyt nivå at alle de 192 minuttene duger like godt i dag som de gjorde når filmen kom ut for 42 år siden. Fotograf Freddie Youngs samarbeid med Lean skaper noen optiske og kunstneriske bragder, både i Dr. Zhivago og i Lawrence of Arabia, som trekker meg med inn i bildet, inn i stedet, karakterene, handlingen og filmen. Når Maurice Jarre så setter i gang med balalaikaene sine skapes store filmøyeblikk på løpende bånd.

Boken vs. filmen

I forhold til romanen forenkler filmen enkelte steder både handling og personregisteret, for å få komprimert romanen og for å få scenene til å fungere optimalt filmatisk. På grunn av bokens detaljrikdom går det an å stadig få med seg nye moment man gikk glipp av ved tidligere visninger.

Filmen har tatt vare på romanens kjærlighetshistorie, samtidig som de historiske og politiske aspektene også får plass å boltre seg på. Dermed skildres både et individ og et samfunn i krise. De enorme forskjellene under det russiske tsarveldet, de brutale forholdene under krigen og revolusjonen og det umulige livet etter revolusjonen gir et lærerikt og interessant tidsbilde. Selv om handlingen i filmen foregikk for snart hundre år siden er spørsmålene som stilles like sentrale i dag. Filmen ble ikke vist i hjemlandet før Sovjet for lengst var blitt til Russland, i 1994.

Det er vinter og mørketid. Det er tid for Dr. Zhivago. Les boken og se filmen. Og se Lawrence of Arabia i morgen.