Eraserhead – Et surrealistisk mareritt

Blant de skumleste, utriveligste, morsomste, særeste og merkeligste filmene jeg noensinne har sett finner vi ”Eraserhead”. Aldri har en film fått meg til å miste fatningen som dette skrullete mesterverket fra skrullekongen David Lynch. ”Eraserhead” var hans første langfilm og kanskje hans mest eksperimentelle til dags dato.

Filmen handler om en nokså varsom mann med navn Henry Spencer. Han lever i et surrealistisk industrisamfunn, omringet av skyhøye fabrikktårn og røykfull forurensning. En kveld blir han invitert til middag hos kjæresten, Mary. Hun bor sammen med sin strenge mor og sprøe far. Det Henry ikke vet er at Mary nettopp har fått barn med ham, noe som har fått Marys mor til å bli veldig opprørt siden de ikke er gift. Ikke nok med det, men det nyfødte barnet er et vanskapt monster som ikke ligner noe menneske i det hele tatt. Etter å ha hentet misfosteret på sykehuset, må Henry tilbringe en natt sammen med den uhyggelige skapningen. Det blir en natt fylt av uforklarlige hendelser og lynchistiske mareritt.

I hodet til David Lynch

”Eraserhead” er en filmrebus jeg knapt har sett maken til. Den er en filmatisk labyrint uten noen utvei. Hele seansen åpner med noe som kan se ut som unnfangelsen av barnet, samtidig som det viser seg at Henry egentlig kommer fra en annen planet. Men alt dette er bare antagelser fra min side; det finnes nemlig ingen fasitsvar. Blant de mange merkelige hendelsene og episodene som finner sted i løpet av denne nifse natten, kan jeg nevne en mystisk kvinne som bor Henrys radiator, en spiseklar middagskylling som flakser med vingene, flere forvokste sædceller som dukker opp overalt og en blyantfabrikk som bruker hjernemasse som viskelærspisser (derav tittelen).

It’s better not to know so much about what things mean or how they might be interpreted or you’ll be too afraid to let things keep happening. Psychology destroys the mystery, this kind of magic quality.

– David Lynch

Lynch var bare en fattig filmstudent de han kastet seg uti dette prosjektet. Siden handlingen var såpass uforklarlig og rullebladet hans besto kun av noen kortfilmer, fikk han ikke pengestøtte fra et eneste filmselskap. Bortsett fra støtte fra familie og venner (inkludert Sissy Spacek) fikk han klare seg på egenhånd. Filmingen pågikk bare da han hadde råd, noe som resulterte i at innspillingen varte i hele 6 år. Det var jobben som avisbud som brakte midler til Lynchs lille filmproduksjon, og det er sannelig et mysterium hvor mye han fikk ut av det lille budsjett på 10.000 dollar. Effektene er upåklagelige, og man skal selvfølgelig nevne hvor utrolig ekte monsterbarnet ser ut. Dessverre, får en si, har Lynch nektet å fortelle hvordan han fikk det fæle dyret til å virke såpass levende.

Den 19. mars 1977 fikk amerikansk publikum smake på debuten til mannen som skulle bli en av de viktigste regissørene av sin generasjon. Filmen ble aldri noen stor suksess ved premieren. Men da større kinoer i USA satte den opp på plakaten, ble den raskt et kultfenomen. Regissører så ulike som Stanley Kubrick og Mel Brooks ga den svært god omtale, og siden den gang har den stått som en påle i amerikansk avant garde-filmhistorie. Sett i sammenheng med Lynchs karriere, finner vi allerede her de sterkeste kjennetegnene som representerer den surrealistiske særegenheten hans.

En gåtefull regissør

”Eraserhead” oppfordrer publikum til å komme med sine egne tolkninger. Det er umulig – og heller ikke nødvendig – å forstå hele filmen, men man kan likevel få stor utbytte hvis man skjønner bare biter av den. For hva handler den egentlig om? Angst? Skyldfølelse? Frykten for å få barn? Jeg må samtidig legge til at Lynch ble far for første gang under innspillingen, men han utelukker at det hadde noen påvirkning på filmen hans. For Lynch har aldri vært særlig åpen omkring filmene sine – og ”Eraserhead” er intet unntak. Han går aldri ut i media og forklarer hva han vil fortelle med filmene sine. Det mener han er publikum sin jobb. Han er og blir en gåtefull personlighet. I senere tid har han stått bak en rekke surrealistiske filmer, dog med et mer konvensjonelt preg. ”The Elephant Man”, ”Blue Velvet”, ”Mulholland Dr.” og fjernsynsserien ”Twin Peaks” er blant de viktigste. Tidligere i år var hans nyeste film ”Inland Empire” å se på norske kinolerreter.

Dersom jeg har klart å få deg gira til å se ”Eraserhead”, må du som sagt forberede deg på en spesiell og ekstraordinær film. Det nytter ikke å se den hvis du ikke er rede til å gå inn i nye terreng i den store, vidstrakte filmverdenen. Se den, opplev den, nyt den. Om du ikke synes den er noe særlig, vil det utvilsomt bli et uforglemmelig møte som forandrer mye av forestillingene du allerede har til denne fantastiske kunstarten.