Filmbyen på Berlinale

Dette er en dokumentar om det Irakiske presidentvalget som ble avholt for et drøyt år siden. Og den tar for seg ulike sider og forberedelser til en av de viktigste episodene i Irak etter demokratiseringen av landet. Først og fremst tar den for seg historien til en av det islamske partiets hovedkandidater og hans familie. Den forteller om en lege og politiker som elsker landet sitt høyt, og som vil gjøre hva han for å hjelpe til med oppbygningen av landet, noe som i enkelte tilfeller setter familien i fare.

Filmen er laget av Laura Poitras en amerikansk journalist som langt fra snakker flytende arabisk. Hun filmet stort sett hele tiden alene, noe som gjør filmen til en svært imponerende og interessant opplevelse. I samtalene etter filmen kunne hun blant annet fortelle at hun hadde så mye som 250 timer med råopptak, og brukte drøye åtte måneder på redigeringen. Resultatet er i hvert fall høyst severdig og forhåpentligvis blir dokumentaren mulig å se på norsk fjernsyn etter hvert.

In Between Days er en koreansk-amerikansk produksjon om en jentes møte med amerika og hennes nye hverdag uten faren, men med kjærligheten i sikte. Og det er den vanskelige kjærlighetsforholdet mellom de to ungdommene som drar filmen. Den er høyst interessant og framstår som mer kompleks og dyp en det man vanligvis får inntrykk av hos ungdom. Regissøren ønsket å fortelle om en nærmest klaustrofobisk tilstand hos jenta, noe som kommer frem gjennom kamerabruken, men som desverre mister litt effekt ettersom det mangler litt dynamikk i bildebruken.

In Between Days skal ha ros for at den tør å bruke mye tid uten alt for mye handling eller dialog, dette gjør at rytmen i historien er meget rolig. Selv om det til tider kan gå litt for tregt, fungerer det ofte med scener med mange blikk og lite dialog. Regissøren gjorde også et poeng av at skuespillerne i liten grad fikk ferdige manus å jobbe med, mens mye av replikkene og handlingen gikk gjennom improvisasjon. Filmen fikk også en av de mindre prisene, Fipresci-prisen under filmfestivalen.

El Triunfo startet fantastisk. Med en helt fantastisk kamerakjøring gjennom en mørkt og skittent katalansk bakgård kommer voiceoveren som forteller at det var her det skjedde noe forferdelig… Etter åpningen sank historien ganske raskt nedover. Filmen klarer aldri å holde det den lover i anslaget og i stedet for å konsentrere historien og karakterene virker det som om regissør Mireia Ros vil fortelle litt for mye og for mange karakterer og konflikter presenteres uten at man bryr seg om det som ser ut til å være hovedkarakteren.

Det er egentlig ikke lett å si nøyaktig hva filmen handler om, men det foregår altså i et småkriminelt område av Barcelona, der fire rumbasyngende og dansende gutter prøver å gjøre suksess. Samtidig så trekkes en forsvunnen far og en gangstervirksomhet uten alt for mye tyngde inn i bildet for å komplisere situasjonen for de fire musikerne. Det blir rett og slett for ustrukturert og for lite konsentrert for at karakterene skal virke troverdige og historien bli interessant. Stoffet til å lage en god historie ligger absolutt under, men det forsvinner i en blanding av rumba og karakterer uten mening.

Candy var blant fesitvalens store godbiter, og verdenspremieren for den australske filmen foregikk onsdag kveld. Jeg var tilstede sammen med blant annet Oscarnominerte og hovedrolleinnehaver Heath Ledger. Han spiller Dan i filmen som sammen med kjæresten Candy forsøker å finansiere et økende narkotikaforbruk.Candy tar etterhvert kroppen til bruk for å skaffe penger, og forsørger begge to mens Dan ikke er god til mye annet enn å kjøpe heroinen de trenger.

Det hele forandrer seg når de finner ut at de venter barn. De bestemmer seg for å prøve å slutte narkoforbruket og satser på at de sammen skal bli rusfrie. Candy spilles av Abbie Cornish som gjør en meget god innsats, og sammen med en sterk Heath Ledger og en god birolle av Geoffrey Rush skildrer de rusavhengighet og kjærlighet på en meget sterk og lidenskapelig måte. Filmen er et resultat av fem år med research og manusutvikling og hele historien er preget av at den er velutviklet og moden nok til å ta opp et stort og vanskelig tema. Dette er definitivt en film å se etter forhåpentligvis på norske kinoer i løpet av våren.

Prisene for beste kortfilmer ble delt ut tirsdags kveld og der kom en svensk film i fokus. For med filmen Aldrig som førsta gangen! vann Jonas Odell fullt fortjent gullbjørnen for beste kortfilm. Filmen tar for seg flere personers fortellinger om deres første møtet med den seksuelle verden, og visualiseres briljant med animasjoner som gjenspeiler stemning og fortellingen på en herlig måte. Filmen viser forskjellige sider av tema og vekker på kort tid svært ulike følelser.

Blant de andre kortfilmene som fikk sølvbjørnen fantes en fransk film om et tilfeldigmøte på metroen i Paris. Penpusher av Guillaume Martinez ble lagd utelukkende på metroen og uten tillatelse fra politiet løp de rundt og laget en enkel, men svært smart kortfilm om et tilfeldig møte mellom to personer på metroen.