Funny Games – En annerledes skrekkfilm

Østerrikeren Michael Haneke er kanskje ikke mest kjent for å regissere filmer i rasende tempo, men til gjengjeld oser filmene hans av kvalitet og kompleksitet. I løpet av sitt 65-årige liv har Haneke regissert 11 filmer i tillegg til noen TV produksjoner. Av de mest kjente og omtalte finner vi blant annet “Benny’s Video“ fra 1992 “La Pianiste” (“Pianolærerinnen“) fra 2001, “Cache” (“Skjult“) fra 2005 og ikke minst “Funny Games”, som så dagens lys i 1997.

“Funny Games” er forstyrrende, frustrerende og sjokkerende, noe som kjennetegner de fleste av Hanekes filmer. Uten stor bruk av spesialeffekter og store ord, legger heller Haneke vekt på en streng oppbygning mot et svært så effektivt klimaks. Og selv om klimakset slett ikke trenger å oppstå i filmens avsluttende del, vil seerens tålmodighet bli satt på prøve gang på gang. Dette betyr ikke at filmene er kjedelige fram til og etter det nevnte klimaks, nei, det er heller slik at publikum sitter som fjetret og venter på at strengen skal ryke. En slik formel kjennetegner de fleste av Hanekes filmer, men dette betyr på ingen måte at filmene er forutsigbare. Tvert i mot. Hanekes evne til å bringe uforutsigbare elementer innenfor en ellers streng struktur gjør sjokkeffektene mer effektive og “Funny Games” er i aller høyeste grad intet unntak.

“Funny Games” omhandler en liten familie på tre som reiser til sitt idylliske landsted. Huset ligger i naturskjønne omgivelser ved en innsjø hvor de kan dyrke sin interesse for båtliv og golf. Stedet ligger trygt og usjenert til, med bare noen få velstående og likesinnede naboer. Hittil er alt bare idyll, men denne slår snart sprekker når en hanskekledd, ung, høflig mann banker på døren og spør unnskyldende om han kan få låne noen egg. Familiens kvinnelige overhode, som for øvrig heter Anna, befinner seg alene i huset siden hennes mann og sønn har gått ned til vannet for å sjekke båten. Hun finner fram eggene og gir disse til den unge mannen, selv om hun egentlig trenger dem selv. Men i stedet for å takke og gå, mister den besøkende eggene i gulvet og spør høflig men insisterende om han kan få låne nye egg. Men når han også ødelegger disse, blir Anna irritert. Mannen, som ikke ser ut til å forstå hennes irritasjon, blir akkompagnert med enda en ung mann som dukker opp i døråpningen. Og snart har de to invadert den lille familiens hjem med tilsynelatende høflig kontroll. Og det hjelper lite at Annas sønn og mann kommer hjem når de to besøkende er mer enn villige til å bruke familiens golfkøller til både det ene og det andre.

De unge mennene, Peter og Paul, ser ut til å nyte familiens frykt og leker med deres liv gjennom å gi dem umulige valg som skal bestemme deres videre skjebne. Men det er ikke bare familiens liv som blir lekt med, Haneke leker også med publikum. Underveis henvender en av innbryterne seg direkte til publikum i en kameratslig tone, og når vi aner en utvei for familien tar Haneke seg den frihet å spole filmen tilbake for å gjøre om på deler av handlingen slik at voldsmennene kan rette opp i sine tabber og opprettholde sin kontroll over de tre ofrene.

Haneke bryter helt klart mange grenser, og noen av dem er så smertefulle at du mest sannsynlig har lyst til å rive deg i håret og løpe vekk fra skjermen. Det som er mest smertefullt er at Haneke på en fiffig måte klarer å ansvarliggjøre seeren for det som skjer på lerretet og den vonde følelsen du sitter igjen med etterpå. Og det er også det som gir regissøren alibi for å vise grusomme handlinger som ellers ikke ville kommet gjennom noen form for sensur. Men når det er sagt så er volden i “Funny Games” lite synlig. Vi vet den er der, men vi får se svært lite. Derfor er det meste overlatt til fantasien, noe som er mye mer effektivt for å skape frykt og sette varige spor i publikum. “Funny Games” er en film som etser seg inn i hukommelsen og får tankene til å spinne.

Det er nylig blitt laget en ny versjon av “Funny Games” med blant annet Naomi Watts, Tim Roth, Michael Pitt og Brady Corbet i hovedrollene. Denne versjonen er også regissert av Michael Haneke og har premiere i USA i mars neste år. Og selv om forventningene er høye til denne versjonen, vil jeg alltid forbinde “Funny Games” med Arno Frischs iskalde smil og empatiløse øyne. Jeg vil også tenke på Frank Gierings påtatte omsorg og skjødesløse våpenlek, Susanne Lothars tårevåte ansikt, Ulrich Mühes maktesløshet og sist men ikke minst lille Stefans Clapczynskis uskyldige barneøyne som spilles ut i bunnløs frykt.

“Funny Games” er alt annet enn en trivelig film og samvittigheten min sier at jeg ikke burde anbefale denne filmen til noen på grunn av alt det vonde den fører med seg. Men samtidig vil jeg ikke frarøve noen muligheten til å se et mesterverk utenom det vanlige, i tillegg til den sjokkartede tankevekkeren denne filmen i bunn og grunn er.