Knuts topp 10 filmer 2001

En ytterst stemningsfull grøsser som spiller på de helt rette strengene. Filmen sendte iskalde frysninger langt nedover ryggraden min, gang på gang. På tross av den åpenbare mangelen på blod, gørr og annen slags brutalitet som vanligvis hører til sjangeren, er dette en særdeles effektiv grøsser som oppnår akkurat det den prøver på; å skremme vettet ut av deg på godt gammeldags vis uten noen billige effekter. Imponerende skuespill av samtlige og mesterlig regi, i form av Brad Anderson, gir Session 9 en velfortjent plass på listen.

En varm, hjertefølt og sympatisk skildring av 2 outsidere som i fellesskap finner sin vei tilbake til samfunnet og samtidig lærer seg nye måter å takle hverdagen på. Her serveres vi en gripende historie blandet med originale karakterer og deilig hverdagshumor, noe som i siste ende er med på å gjøre dette til en fryd for både hjerte og sjel. Sven Nordin og Per Christian Ellefsen briljerer stort i sine roller. Petter Næss gjør som vanlig en strålende jobb i kulissene. En skikkelig sjarmklump av en film for folk i alle aldre.

Regidebutanten Bill Paxton har med Frailty overgått alle mine forventninger og klart å skape en original, mørk og ubehagelig thriller som ikke er redd for å ta sjanser. Den sniker seg sakte inn under huden og blir der til siste slutt. Med fokuset rettet mot religiøse fanatikere er det lett å tråkke feil, overdrive, eller ganske enkelt fremstå melodramatisk, men Paxton har på nydelig vis sydd dette sammen til å bli en mye bedre film enn man skulle tro. En meget positiv overraskelse.

Dette er kort sagt en lavmælt psykologisk spøkelsesthriller av aller beste sort med Nicole Kidman i sitt ess og en meget kompetent Alejandro Amenábar i regissørstolen. På tross av sitt langsomme tempo og totale mangel på typiske Hollywood-effekter blir man likevel sittende og bite negler takket være en gjennomgående uhyggelig stemning. Her skremmes vi nemlig ikke av store spøkelser og flygende lik, men nettopp av mangelen på disse. Uvissheten rundt hva som lurer i det ukjente er i aller største grad med på å bære The Others videre. Topper man det hele med en nydelig tvist har man årets beste grøsser i et nøtteskall.

En lettlivet, smart og stilig ransfilm med et stjernegalleri av de sjeldne. Uten at den krever så altfor mye av publikum så leverer Ocean’s Eleven en solid dose med Las Vegas-underholdning på sitt aller fineste. Steven Soderbergh har gitt den gamle klassikeren fra 1960 en real overhaling og endt opp med årets største sjarmbombe. Frontet av radarparet Brad Pitt og George Clooney serveres vi plenty med overraskelser, lattere, snodige karakterer og, ikke minst, et imponerende casino-ran. Den pirrer kanskje ikke hjernecellene i altfor stor grad, men de resterende sansene har utvilsomt en skikkelig gavepakke i vente.

Oliver Hirschbiegel sørger med Das Experiment for en intens opplevelse. Her portretteres menneskets psyke på sitt aller mest groteske i det som lett kan kalles en noe uvanlig fengselsfilm. På toppen av det hele baserer den seg på ekte hendelser. Gjennom imponerende skuespillerprestasjoner og solid regi skildres et skrekkinngytende psykologisk prosjekt som slår feil ut. Her får vi et tildels realistisk og beskt inntrykk av hvordan makt kan korrumpere tilsynelatende normale mennesker. Definitivt en film som ikke slipper taket med det første.

Wow, hvem hadde trodd at musikaler kunne være såpass gode? Det er svært sjelden at jeg liker noe som helst fra denne sjangeren, men Baz Luhrmann imponerer med å levere en spektakulær og sprudlende musikalsk opplevelse. Moulin Rouge blander på originalt vis den klassiske kjærlighetshistorien med masser av følelser, dramatikk og, ikke minst, musikk. De forskjellige aspektene mikses sammen i nydelig harmoni og tar oss med på en reise inn i fantasiens magiske verden, som i dette tilfellet er full av både hjerte og sjel. Spektakulært.

Foruten True Romance så er dette den eneste av Tony Scotts filmer jeg virkelig har klart å legge min elsk på. Frontet av (min personlige favoritt) Robert Redford og en Brad Pitt i storslag skildres en nådeløs spionverdenen som serverer plenty med smart action fra feltet og bak CIAs lukkede dører. Solid oppbygning, spennende flashbacks, engasjerende plot og en fantastisk historie om et langt vennskap i bunn gjorde Spy Game til et av årets absolutt fineste filmopplevelser for mitt vedkommende. Dette er en stilfull thriller av ypperste klasse og holder deg klistret til kanten av setet gjennom hele sin 2 timer lange spilletid.

Dette er min soleklare favorittfilm av David Lynch, og definitivt en av de merkeligste. Mulholland Drive er en surrealistisk godbit som danser rundt i fantasiens verden med et bevisst mål i bakhodet. Den gir oss skremmende visjoner, drømmelignende innslag og syrlige sosiale kommentarer til dagens Hollywood.

Selv om det tidvis opplevdes som vanskelig, for ikke å si umulig, å holde følge med storylinjen, kunne jeg ikke unngå å bli sugd inn i Lynch’ fascinerende verden. Filmen er fylt til randen med klassiske intriger, kjærlighetssorg og mystikk. Her legges det opp til en solid dose med tolkning på egen hånd, så forbered deg på en del hodebry i ettertid. Dette er i tillegg rollen som, ironisk nok, sørget for Naomi Watts første gjennombrudd. Langt fra ufortjent, vel og merke.

Richard Kelly sparte definitivt ikke på kruttet når det kom til hans debutfilm, Donnie Darko. Filmen oser av originalitet, oppfinnsomhet og kul 80-tallsfeel, og var nær ved å slå pusten ut av meg første gang jeg la mine øyne på denne lille juvelen. Den særdeles engasjerende og tildels komplekse historien balanser kontinuerlig på grensen mellom realitet og surrealisme og fyrte, i mitt tilfelle, atter en gang opp for den brennende lidenskapen til det herlige filmmediet.

Her kastes vi på hodet inn i en mørk, apokalyptisk og virkelighetsforvrengt verden som serverer et ærlig, bittersøtt og sarkastisk innblikk i ungdomstidens klassiske problemer. Samtidig tar den deg med på en tidsreise du sent vil glemme. En opplevelse ulikt noe annet jeg tidligere har sett, og utvilsomt årets aller beste film.