Stroszek – Den amerikanske drømmen

Werner Herzog var så godt som ukjent for meg helt til Grizzly Man kom i 2005. Men i ettertid har jeg skjønt at det ikke var andre enn min egen feil at jeg ikke hadde sett filmene hans. Herzog har laget film siden tidlig 60-tallet og har med filmer som Aguirre, der Zorn Gottes (1972), Fitzcarraldo (1982) og omtrent førti andre spillefilmer og dokumentarer vist at han er en av tidenes største filmskapere. Mer enn noe annet er han kanskje kjent for å jobbe med skuespillere og med karakterer ingen andre vil røre. Klaus Kinski var hans største fiende, men også en av hans beste partnere foran kamera. Ved flere anledninger truet de med å ta livet av hverandre, blant annet med skytevåpen. I tillegg har også Herzog selv blitt skutt på ved flere anledninger, blant annet under opptak til et intervju med BBC, som kan sees på YouTube.

En annen av Herzogs merkelige samarbeidspartnere var Bruno S. Totalt ukjent for de fleste og uten noen som helst erfaring ga Herzog hovedrollen i sin film Jeder für sich und Gott gegen alle (1974) til gatemusikanten Bruno S. Dette ga tydelig mersmak og når Herzog jobbet med sitt nye prosjekt Woyzeck (1979), lovet han også denne hovedrollen til Bruno. Men etter kort tid ombestemte Herzog seg og valgte Kinski istedenfor. Bruno var knust og Herzogs dårlige samvittighet fikk ham til å love at de skulle lage en annen film sammen.

Fire dager senere hadde Herzog manuset til Stroszek (1977) klart. Delvis basert på Brunos liv, delvis basert på Herzogs egne erfaringer med USA og delvis ren fiksjon forteller filmen oss historien om Bruno Stroszek etter at han blir sluppet løs fra fengsel. Etter bare noen dager er han i store problemer igjen og bestemmer seg for å flykte fra sin fortid og sitt hjemland. Sammen med sin lettere eksentriske nabo Scheitz og en sliten prostituert drar de med båt til USA. Vel fremme finner de etterhvert veien til Scheitz’ slektning på et forlatt sted i midtvesten. Her starter de opp med sine nye liv, men finner etterhvert ut at The American Dream ikke er like tilgjengelig for alle.

Bruno S. har selv opplevd et særdeles tøft liv og satt i forskjellige institusjoner stort sett fra han var 3 år og frem til han fylte 25. Uten annen utdannelse enn grunnskole og med store mangler i oppveksten har han slitt i store deler av livet. Nettopp dette bruker Herzog på en nærmest perfekt måte for å gi liv til karakteren Bruno. At karakterens og hans eget liv er såpass like gjorde jobben tidvis vanskelig for Bruno S., men den fremføringen vi får se fra ham er ulikt det aller meste man ser på film. Sammen med en erfaren og høyt kvalifisert teaterskuespiller (Eva Mattes) og en gammel statist som castingbyrået selv beskrev som «ikke helt riktig i hodet» (Clemens Scheitz), er det en artig trio vi følger.

(…) The strange thing is that with both the crabs and the dancing chicken at the end of «Stroszek» – the crew couldn’t take it. They hated it. They were a loyal group, and in case of «Stroszek» they hated it so badly that I had to operate the camera myself because the cinematographer – who was very good and dedicated – hated it so much that he didn’t want to shoot it.

– Werner Herzog

Stroszek er ikke Werner Herzogs mest kjente film, ikke er den hans mest imponerende heller, men den har så utrolig mye å by på allikevel. Den medfølelsen man får for karakterene er helt utrolig og filmen er en av de flotteste jeg har sett. Det er karakterene, koblingen mellom karakteren Bruno og mennesket Bruno og det er det bisarre, som spesielt dukker opp helt mot slutten, som gjør dette til en skikkelig skatt av en film.