Alexander

Den etterlengtede filmen om Alexander den store har endelig kommet på kino. På grunn av et fryktinngytende skuespillergalleri med Colin Farrel, Angelina Jolie, Anthony Hopkins, Val Kilmer og Jared Leto, og en nesten legendarisk regissør på lønnslisten har forventningene vært skyhøye. Men veien til kinosalene har vært langt fra enkel, Oliver Stones framstilling av Alexander har vært under heftig diskusjon de siste ukene, selve filmen har nesten kommet litt i skyggen av debatten som har pågått. De greske advokatene som anklaget filmselskapet for å fremstille Alexander historisk ukorrekt måtte likevel bite i det sure eplet og droppe søksmålet. Alt dette har mildt sagt skapt stor ståhei rundt filmen, men det er vel som de sier; all publisitet er god publisitet. PR-stunts som dette tiltrekker uten tvil masse publikum, men det endrer ikke på det faktum at filmen for mitt vedkommende ble en enorm skuffelse.

Filmen handler om den utrettelige hærføreren og erobreren Alexander som 32 år gammel hadde kjempet til seg et imperium uten sidestykke. Vi treffer ham som ung og får se hvordan det turbulente forholdet til foreldrene er med på å forme ham som person. Deretter opplever vi den dramatiske overgangen han gjennomgår når han går fra å være en bastard-sønn til å bli en konge og krigfører. Senere blir det beskrevet hvordan det tette og nærmest broderlige båndet til hans enorme hær blir satt på prøve etter hvert som kongeriket vokser og maktbegjæret til de nærmeste blir større. Kort sagt får et saftig innblikk i livet til Alexander, både på godt og ondt, gjennom hans triumfer og hans nederlag.

Oliver Stones historiske epos om Alexander begynner bra, men blir ganske kjapt småkjedelig og føles til tider langtrekkelig. Filmen har uten tvil masse gode kvaliteter, blant annet soundtracket og spesielt skildringen av krigsscenene er helt enorm, men selve framstillingen av historien er ikke fengende nok til å holde på min interesse i 3 lange timer. Men la oss holde oss til den positive delen først, filmmusikken er knakende god, den passer glimrende til settingen og klarer å skildre stemningen til scenene på fantastisk vis. På et tidspunkt føltes det som om jeg satt og så på en opera, musikken har nemlig en enorm innflytelse på selve filmen, den gjorde de store slagene til en ren filmatisk nytelse. Samtidig som musikken drønner i bakgrunnen er skildringen av krigsscene utrolig flott laget, og det er her Oliver Stones genuine talent virkelig kommer til syne. Man kan uten tvil si at det er disse scenene som er et av filmens høydepunkter.

Dessverre dreier langt fra hele filmen seg om de store slagene, i stedet for å fokusere på den krigerske siden av Alexander, har Oliver Stone valgt å fokusere på alle aspektene av legenden sitt liv. Det kan virke som om han har prøvd å ta seg en litt for stor munnfull. Vi kommer aldri helt inn til skinnet på den ambisiøse kongen, noe som gjør at vi aldri blir spesielt følelsesmessig engasjert. Dette fører igjen til at store deler av filmen blir småkjedelig, jeg følte ikke at den klarte bevege seg videre når den burde og den dvelte ved hendelser som i det store og hele kan virke likegyldig.

Når det gjelder skuespillerne leverer de en flott innsats, men med tanke på hvilke navn som står på rollelisten er vel ikke dette tidenes største sjokk. Oliver Stone har uten tvil store evner som regissør, men hans talent forsvinner litt i storheten til denne filmen. Selv om vi vet han kan, må vi bare innse at dette var en skuffelse av en film. Alexander blir dessverre litt for langdryg og kjedelig etter min smak, terningkast 3.