Angel-A

Luc Besson bestemte seg for en stund siden å lage en slags romantisk komedie eller noe om en lyghals av en gjeldsslave som er på skikkelig tynn is, før han plutselig får hjelp av en engel. Og var dette en god idè? Var dette den smarteste idèen Luc hadde hatt i sin så langt relativt suksessfulle filmkarriere. Nei.

Idèen er ikke akkurat ukjent. Hovedkarakteren har du sett i tusen andre filmer. Den typiske småkriminelle idioten som har lånt penger av alt og alle, og som ser ut til å være fortapt i problemer. Det begynner å bli en veldig stereotyp karakter, og det er veldig lite som skiller denne karakteren fra mange andre.

Så kommer det altså en engel for å hjelpe. Det tar lang tid før det hele kommer virkelig i gang og historien får satt seg, og når den først får satt seg så hjelper ikke det så veldig heller. Det hele blir enkelt, forutsigbart og kjedelig. Historien skiller seg i alt for liten grad fra andre, og klarer i svært liten grad å underholde eller overraske. Det er først når det hele koker sammen til den obligatoriske, sentimentale og lidenskapelige avslutningen av kjærlighetshistorien mellom taperen og engelen det egentlig blir morsomt, og da er det i grunn mer eller mindre ufrivillig komisk.

Filmen utspiller seg i Paris, og det er jo derfor mer fristende å se på den nydelige bakgrunnen enn hva som skjer i forgrunnen. Dette er vel blant det mest positive å si om denne filmen. Terningkast 1.