Any Which Way You Can

Hvem vet ikke hvem Clint Eastwood er? Rakk du opp hånden nå, må du på en eller annen merkelig måte ha trodd jeg kunne se deg eller så har du rett og slett sett alt for lite film. Han fikk sitt største gjennombrudd i spaghetti-western og i senere tid har han prøvd å la regi gå foran skuespillerkarrieren. Rundt 80-tallet hadde han dessverre en liten periode hvor han ikke hadde alt for mange store suksesser og dette er en av de filmene.

Philo Beddoe (Clint Eastwood) er en beryktet fighter i høyst illegale nevekamper. Han begynner å like smerten han får føle i nevekampene og finner ut at det er best å trekke seg tilbake. Da dukker noen pengegriske menn opp med et tilbud som kan få han og familien ut av pengekrisen, men når han faller for Lynn (Sondra Locke) vil han ikke lenger delta i det bookmakere kaller årets kamp. Hans plutselige avgjørelse faller ikke godt i smak hos de som vil tjene masser av penger på kampen og de tar hans utkårede til fange. Hans eneste mulighet er å stille opp til den illegale slåsskampen.

Clint Eastwood kan film. Som skuespiller og regissør trenger han ikke å overbevise noen. Veien dit har derimot ikke vært helt rett frem og dette er en film som viser oss nettopp dette. Først og fremst spiller Clint Eastwood hovedrollen i dette makkverket, men det er også noen biroller som det lukter møkk av her. Da tenker jeg først og fremst på at hans svorne partner er en orangutang. Nei, så herlig ordspill tenker kanskje du som leser da, men hadde det bare vært så enkelt! Det er en ekte hårete orangutang som har en hovedrolle, men orangutangen har selvfølgelig ingen replikker, og det kunne jeg ønske tilfellet var også for en rekke av birolleinnehaverne. Aller mest kjent av birollene gjøres av Geoffrey Lewis som spiller Clinterns arbeidspartner og han har fra før av spilt i tenåringskomedien «The New Guy» og Christopher McQuarries «The Way Of The Gun». Clintern klarer seg bare såvidt pga hvem han er, mens resterende roller trenger veiledning fra en regissør som absolutt ikke er tilstede. De synes kanskje det var festlig nok å ha Clint Eastwood opp mot en orangutang og regnet med at det var en sikker vinner. Ehh!? NEI!

De har valgt å tilegne omtrent 8 minutter med pur musikk fra en scene i en bar, som i og for seg er kjedelig nok, men de har jo faktisk mindre lip-sync ferdigheter enn Ashlee Simpson på en god dag. Jeg trodde ikke mine øyne da jeg så rulleteksten og ser at de som synger faktisk synger. Her må regissøren ha sovnet ved kameraet og ropt ut ”Cut!” akkurat når han våknet igjen. Når så noen har spurt om de ikke skal filme den scenen igjen har han vært så flau over å ha sovnet at han har sagt at scenen ble ganske bra. Her burde filmens kutter absolutt ha vært mer voldsom i sin del av produksjonen og kuttet bort disse 8 minuttene samt 10 minutter med scener som ikke gir meg noe som helst! Bare så du vet hvem du skal hate, så heter regissøren Buddy Van Horn og han har mest erfaring innen stunt koordinering. Noe han absolutt burde praktisere fremfor noe annet.

Sjangeren til filmen er egentlig komedie, men filmer som ikke får deg til å le er vel ærlig talt ikke en komedie? Det eneste som er morsomt er ironien i filmens lille tagline, som er som følger: ”Faster, funnier and wilder. It’ll knock you out.” Joda, den kan godt sies å slå deg flat, men bare på en slik måte at den faktisk kan få deg til å tvile på film. Skulle det virkelig være mulig å lage en så dårlig film? Ja, beviset finnes på faktisk på DVD, og jeg håper nå at du ikke vil finne på å kjøpe denne filmen på andre grunnlag enn at du bygger opp en Clint Eastwood-samling og du vil ha absolutt alle hans filmer. Terningkast 1.