Click

Michael er gift med en vakker kvinne, har to flotte unger, en bra jobb og et fint hus. Alt er egentlig bra, bortsett fra at han aldri har tid til familien. Når han ikke en gang får til å sette på den TV-kanalen han vil se på, renner det over. Midt på natta drar han ut for å finne den ultimate universale fjernkontrollen, og kommer etterhvert til et merkelig bakrom på kjøpesenteret Bed, Bath and Beyond. Der møter han Morty, en fyr som vil gi han en eksperimentell fjernkontroll som ikke bare styrer elektriske innretninger, men hele Michaels liv.

Selv om historien er såpass latterlig, må det sies at denne filmen prøver å være mye mer seriøs enn en gjennomsnittlig Adam Sandler-film. For det er en solid dose drama som ligger i bunnen av denne fantasifulle komedien. Vi følger nemlig hele livshistorien til Michael og hans familie, i en alternativ fremtid som han ikke helt kan kontrollere selv. Det er der Click skuffer meg på det sterkeste. Man har tatt elementer fra Sandlers beste slapstick-filmer, og kombinert det med seriøse elementer som du for eksempel kan finne i Spanglish. Dette fungerer ikke særlig bra, da de seriøse elementene ofte tar overhånd og gjør det til en dårlig kombinasjon som er litt tung å svelge.

Det beste med denne filmen er heller ikke Adam Sandler, som undertegnede vanligvis er en ganske stor fan av. Verken han eller Kate Beckinsale gjør seg bemerket, i motsetning til de festlige karakterene vi finner i mindre roller. Christopher Walken som en smågal dødsengel, Sean Astin i en lekker liten speedo og David Hasselhoff som mer eller mindre seg selv, er årets klart beste og mest absurde samling skuespillere. De sleske blikkene fra en Hasselhoff som har passert 50, er rett og slett herlige. Han vet så godt hvilket stempel han har fått, og her får han spille for fullt på disse fordommene. Walken er heller ikke ueffen, og hans måte å opptre på, er fortsatt like rolig, trygg og god.

Dette er dessuten en studie i hvordan de aktuelle skuespillerne kanskje kommer til å se ut om 10-20 år, og ikke alt er like betryggende. Man har selvsagt gjort en av karakterene enormt feite, en manøver som begynner å bli fryktelig oppbrukt i denne sjangeren. Men det er ikke noe stort problem, det er de tidligere omtalte dramatiske elementene som gjør denne skuta skremmende tung i baugen. For av og til er det skikkelig blodseriøst nivå på denne såkalte komedien, noe de hadde klart seg veldig godt foruten.

Tenk deg en skikkelig useriøs komedie med denne rollelista, det hadde utvilsomt blitt noe å le seg skakk av. Men det er hva det kunne vært, og ikke hva den faktisk er. En komedie med stort potensiale, som tar for seg litt for mye, og dermed blir det ikke mer enn ordinær underholdning. Terningkast 3.