Corpse Bride

Etter noen få, men hektiske minutter som gikk med til å dytte seg mest mulig frem i køen for å få best mulig sitteplasser (det er ingen setenummerering på BIFF), var det endelig klart for det som for min egen del var den mest etterlengtede filmen i festivalen. Det er et velkjent faktum at Tim Burton har en spesiell, litt grotesk sans for humor, som på mange måter passer perfekt til Johnny Depp, og med det i tankene er det all verdens grunn til å ha høye forventninger til denne filmen.

Og da er det en glede og lettelse å si at den levde opp til alle mine forventninger. Alt er typisk Burton, høye, tynne, nesten litt skranglete figurer, en mørk verden med klare gotiske og viktorianske trekk og ikke minst oppfatningen av døden som en evig fest med ubegrenset tilgang til sprit og fengende musikk.

Og det er til denne evige festen Victor van Dort kommer etter at han ved et uhell setter en giftering på et lik mens han øver seg til sitt eget bryllup. Liket er Emily, en brud som døde mens hun ventet på sin utkårede, og ikke kan hvile til noen gifter seg med henne. Men uansett hvor fristende døden måtte være for Victor, trekkes han stadig mot den triste, mørke levende verden og sin forlovede Victoria.

Historien er kanskje ikke den mest originale eller kompliserte, men settingen, personlighetene og ikke minst humoren gjør denne filmen til en underholdende opplevelse. Tim Burton undervurderer ikke barns intelligens og oppfatningsevne, slik mange regissører gjør, så det er ingen grunn til å frykte en klissete, sukkersøt og «trygg» film. Den får terningkast 5 fra meg, og jeg håper å se mer til Burtons spesielle, groteske, men stort sett harmløse univers.