Danny the Dog

I kveld har filmen Danny the Dog premiere på norske kinoer, og da er det opp til oss å avgjøre om den er verdt å se eller ikke.

Som liten unge blir moren til Danny drept. Morderen tar seg av Danny og oppdrar han til å bli en slåsskjempe av utrolige dimensjoner. Han blir holdt i halsbånd og har ikke lært noe annet enn å slåss. Intellektuelt er han fortsatt på småunge-nivå selv om han har blitt voksen. Han blir holdt fanget i en kjeller, og brukes stort sett som et verktøy for å true penger ut av folk som skylder eieren hans noe. Går det ikke som planlagt, fjernes halsbåndet, og Danny banker livsskiten ut av alle i nærheten helt til noen setter på plass halsbåndet igjen. Når eieren og han selv havner i en bilulykke tror Danny at eieren ble drept og han starter et liv selv. En blind pianostemmer og hans stedatter tar han inn og han begynner å lære om det virkelige livet.

Ved første øyekast kan dette virke som en rå og brutal voldsfilm, og ikke noe særlig mer enn akkurat det. Det trodde faktisk jeg også, men der tok jeg grundig feil. Riktignok får man servert noe av det råeste jeg har sett av slåssing i starten på filmen, og det er dessuten en god del brutal slåssing gjennom flere deler av filmen. Det er likevel ikke dette som er poenget med filmen. Poenget er å vise hva man kan gjøre med et ungt menneske som får hele sin verden ødelagt når moren blir drept. Man kan forme og oppdra dem akkurat som man vil, og det har Danny virkelig fått lære.

For etter åpningsscenene får vi et dypt innblikk i dette følelsesløse mennesket som oppfører seg som et dyr. Når eieren blir drept vet han ikke helt hva han skal finne på, men han oppsøker etterhvert Sam. En blind mann som jobber med å stemme pianoer. Danny har nemlig en uforklarlig kjærlighet for klassisk piano-musikk som vi får fortalt gjennom filmen. Det er her filmen slutter å være voldsfilm for et øyeblikk, og blir til et varmt og sjarmerende drama. Kan dette menneske-dyret fortsatt reddes fra det helvete han har levd og lært av hele livet?

Skuespillerutvalget her er det absolutt ikke noe å si på. Jet Li som Danny funker ganske bra. Martial arts har han jo kontroll på som ingen andre i bransjen, men noen vil kanskje påstå at det mangler litt på skuespillertalentet. Jeg synes ikke han er noen dårlig skuespiller, og her byr han på hele sitt spekter. Morgan Freeman som snill, blind og gammel musiker. Trenger man å si noe mer om det valget? Nei, det trengs ikke. Man skulle tro han var født for å spille denne rollen, aldri sett han bedre. Eieren til Danny har jeg ikke omtalt med navn hittil, men jeg kan si at han heter Bart og blir spilt av Bob Hoskins. Det som er sikkert, er at man etterhvert føler et enormt hat mot denne karakteren, og det må vel bety at han spiller ganske troverdig.

Louis Leterrier er navnet på regissøren. En fransk spire som helt sikkert har mange gode år foran seg. Han har tidligere bare regissert en film, nemlig den relativt gode actionfilmen The Transporter. Merk dere dette navnet, herfra vil det garantert komme flere store actionfilmer de neste årene.

Hva ender vi da opp med her? Det er en meget god historie som preges av til tider meget gode skuespillerprestasjoner. Kampscenene er i normalt god Jet Li-standard. Man blir både provosert, rørt og imponert. Terningkast 5, og absolutt ikke en svak femmer.