Dead Man’s Shoes

To brødre vender tilbake til småbyen der de vokste opp, Richard og Anthony. Richard er ute etter hevn. Noe forferdelig har skjedd og de ansvarlige skal få svi. Han vet hvem de er og han vet hvor de bor. Nå skal han ta dem – en etter en…

Som så mange andre filmer lansert den siste tiden handler også denne om hevn. Både OLDBOY og A HISTORY OF VIOLENCE har tatt for seg det samme emnet. På mange måter er de 3 filmene meget forskjellige, men samtidig utrolig like. De tar for seg en menneskelig drivkraft de fleste av oss er kjent med, en drivkraft som kan få oss til å gjøre ting vi normalt aldri hadde vurdert. Den tvinger en ond side av oss selv til overflaten. Utvilsomt et godt utgangspunkt for en historie, men et bra utgangspunkt gjør ikke nødvendigvis en film god.

Den røffe fortellerstilen, den brutale kameraføringen og selve sammensettingen av historien fungerer glimrende. All ros til regissøren Shane Meadows, han klarer virkelig å involvere publikum og har på mange måter fanget essensen til historien. Vi blir fortalt akkurat nok til å holde interessen ved live helt til plottet utspilles til det fulle, noe som i stor grad endrer seerens perspektiv og oppfattelse av hendelsene som har funnet sted så langt. Det vi blir fortalt er både sterkt, brutalt og tidvis meget involverende. Det er som tatt ut fra en ekstrem virkelighet hvor menneskets ondskap og ønske om å hevde seg selv på bekostning av andre er satt i sentrum. Filmen er likevel ikke spesielt voldelig og blodig visuelt sett, greit nok, man har et par scener som grenser til det smakløse (ta en koffert, en maltraktert menneskekropp og voila…gyselig), men det verste foregår tross alt i din egen fantasi. Mye takket være Paddy Considine som gjør et av årets absolutt beste skuespillerprestasjoner i rollen som den hevnlystne Richard. Hans første utbrudd på den lokale puben er intet mindre enn skremmende genialt! Man skjønner med en gang at dette ikke er typen man tuller med i en mørk bakgate. På utsiden ser han likevel ikke ut som en typisk morder, men det er nettopp dette som gjør rollen hans brilliant. Han er ingen typisk morder. Dette kunne vært hvem som helst. Drevet av hendelsene som fant sted tidligere og den enorme sorgen over sitt store tap, ser han ingen annen utvei enn hevn. Som Richard selv sier: ”God will forgive them. He’ll forgive them and allow them into Heaven. I can’t live with that.”

På mange måter kan man forstå Richards handlinger, men samtidig fordømmer man dem. Det er såpass grotesk og iskaldt gjennomført at man slett ikke kan forestille seg hvilke grusomheter som har funnet sted som kan rettferdiggjøre dette.

Personlig ble jeg veldig betenkt etter å ha sett filmen. Den gjorde et inntrykk og fikk meg til å tenke. Faktisk ble jeg nesten litt dårlig i ettertid. Filmen var rett og slett litt for sterk for min smak, da tenker jeg ikke nødvendigvis i den visuelle retningen, men snarere i den psykologiske. For å skjønne hva jeg snakker om, må du nesten se den, men kun hvis du har mage til å tåle det. Dead Man’s Shoes er sterk, rå, brutal, kjølig, trist og spennende, men når dessverre ikke helt opp til toppen. Selv om filmen er utrolig intens til tider, føler jeg at det blir for mange dødpunkter underveis. Terningkast 4.