Krigsvanviddet på Iwo Jima i Stillehavet på tampen av andre verdenskrig ble oppsummert i et av historiens mest berømte pressebilder. Problemet er bare at myten om bildet overskygget virkeligheten. Dette er historien om soldatene som ble en del av myten.
En annerledes og uvanlig moden krigsfilm som – uten å overdrive innslagene av blodige krigsskildringer – først og fremst prøver å gi oss et innblikk i kameratskapet som oppstår, båndene som knyttes og, ikke minst, minnene man sitter igjen med i etterkant av slike opplevelser. Videre legges det stor vekt på å vise hvordan nettopp dette er med på å forme deres videre ferd gjennom livet og, i dette tilfellet, et mediesirkus uten like. Vi tas med bak kulissene til USA-turneen, både på godt og vondt, og selv om det ikke akkurat er noe nytt fenomen, finner jeg det alltid like fascinerende å se amerikanernes kynisme og dobbeltmoral i krigstilstander, fremstilt på sitt verste, når det gjelder å skaffe penger, sanke politiske stemmer, fore nasjonen med herlig propaganda og, viktigst av alt, vinne krigen. FLAGS OF OUR FATHERS byr også på sin del av dette, selv om kritikken hovedsakelig rettes mot de litt høyere instansene, mot bakmennene.
Likevel klarer FLAGS OF OUR FATHERS aldri helt å gripe tak i hjerterota. På tross av en rekke nydelige krigssekvenser, fantastiske skuespillerprestasjoner fra ende til annen og en av årets fineste sluttscener, med en poetisk touch som falt meget godt i smak, mangler den et par ingredienser for å virkelig treffe der den skal. Jeg opplever at Eastwood rett og slett har forsøkt å bite over litt for mye på samme tid. Bemerkelsesverdig er det likevel at han på ett eller annet vis klarer å levere varene, om enn noe begrenset i forhold til filmens fulle potensiale, og dette må man bare ta av seg hatten for. Clint Eastwood vet så altfor godt hva han driver med, og på tross av å ikke treffe blink, tilbys vi et ytterst severdig, til dels kritisk, nyansert og forfriskende blikk på krigen som, i siste ende, oppnår å redefinere selve betydningen av «helter».
Selv om det ikke gis særlig mye bakgrunnsinformasjon når det gjelder de historiske begivenhetene som ledet opp til dette punktet, bunner tross alt det hele ut i den velkjente 2. verdenskrigen. I likhet med Clint Eastwoods tidligere filmer, er dette i aller største grad et karakterdrevet drama hvor plottet ikke nødvendigvis er den viktigste ingrediensen. Beklageligvis fjernes store deler av både intimiteten og det følelsesmessige aspektet til en rekke av FLAGS OF OUR FATHERS finere øyeblikk (og disse er det en del av) som følge av at vi introduseres til altfor mange forskjellige karakterer. Dette er synd, da dette kunne ha blitt så mye, mye bedre. I bunn og grunn er nok ikke dette Clinterns beste film til dags dato, men absolutt verdt en titt for et litt modnere publikum. Terningkast 4.
Kommentarer
Ingen kommentarer enda. Føl deg fri til å være førstemann!