Four Christmases

Brad (Vince Vaughn) og Kate (Reese Witherspoon) har vært sammen i tre år. Hver jul reiser de bort til en eksotisk lokasjon, noe som også er planen dette året. De blir fersket på flyplassen i det flyet deres til Fiji blir kansellert og dermed må de besøke fire hus for å tilfredsstille alle de fire skilte foreldrene sine. Disse fire besøkene minner dem utvilsomt om hvorfor de ikke liker denne høytiden, men kanskje lærer de noe nytt også?

De gangene i løpet av året hvor julefilmer er ett «hett» tema, er det godt å se filmer som virkelig setter meg i stemning til årets største høytid. «Four Christmases» er en type romantisk komedie som egentlig ikke prøver å komme med så mye julestemning. Dermed blir det ikke en film jeg kommer til å tenke på når julen sniker seg enda nærmere. Her i heimen er vi allerede i gang med å pynte opp litt både inne og ute og den første julematen er allerede konsumert, men julestemning via film er jeg langt fra mett på etter å ha sett denne komedien.

Jeg syntes egentlig at filmen ligner ganske så mye på en annen film med Vince Vaughn, som heter «The Break-Up». Vi får nemlig bli kjent med to personer med tre år som par bak seg og så kommer den ene prøvelsen etter den andre. Men der hvor «The Break-Up» faktisk stilte seg på egne ben, velger «Four Christmases» en mye enklere og søtere variant. Men misforstå meg ikke, for jeg jeg hadde ikke så mye imot filmen – selv om den gnikker seg inn mot det som finnes av håpløse klisjeer. Det er noen komiske øyeblikk, noen latterlig dårlige øyeblikk og noen kjedelige øyeblikk. Den har altså litt av hvert, og folk som er store fans av denne sjangeren vil nok ikke ha så mye imot å sitte med dens selskap i en knapp halvannen time.

Vince Vaughn og Reese Witherspoon klarer seg greit med sine roller og de viser at de er komfortable med slike roller. Problemet er at jeg ikke synes kjemien de to i mellom fungerer spesielt godt. Og siden hele historien ligger på dem som et par, så skuffer det meg litt. Samtlige andre biroller ser ikke ut til å være spesielt godt gjennomtenkte. Det eneste limet som holder familiene sammen er de små replikkene og avleveringen av disse replikkene som gamlekara Robert Duvall og Jon Voight leverer mot slutten. Det artige er vel at Duvall på papiret ville passet bedre i Voights rolle og vice versa, men denne tvisten fungerer.

Etter halvannen time (knapp, men allikevel drøy) er det godt å runde av filmen og kalle seg ferdig med den. Regissør Seth Gordon har ikke gjort noen feil som utmerker seg her, men det var egentlig ikke en film som man kan blomstre eller gjøre spesielle feil med som regissør. Han klarer å samle troppene og når de gjør jobben så ser jeg heller på manuset. Dropp de vanlige klisjeene og våg å være annerledes! Gjør man det så skiller man seg ut og har større sjanse på å lykkes. For om man følger den vanlige formelen skal det være fordømt bra om det først skal være en sabla god film, og dette er et langt stykke unna det.

En film som ikke har snø, juletrær, nisser eller lignende, men derimot kun har bare bakker, folk som ikke kler seg spesielt mye i rødt, noen få fargede lys her og der og så videre, kan vel nesten ikke kalles julefilm. Når de fire julebesøkene i filmen føles mer som vanlige besøk med fire deler av familien, mislykkes den noe. Den får allikevel frem et julebudskap om ha nestekjærlighet i denne høytiden og det å tilbringe tid med familien. Som en ren anti-høytids romantisk komedie er den derimot helt OK.