Free Jimmy

Av en eller annen merkelig grunn har jeg aldri vært spesielt begeistret for norske filmer. Selv om et stort flertall av de får usedvanlig gode kritikker (i hvert fall nasjonalt), synes jeg ofte det hele blir kjedelig, forutsigbart og kanskje litt amatøraktig. En av grunnene til dette er kanskje at alt skal være så seriøst, og at det generelt sett tas lite hensyn til publikums behov og ønsker.

Det sistnevnte er ikke nødvendigvis negativt. Snarere tvert imot, med tanke på at en god film ofte er resultatet av et ønske om å fortelle en historie, heller enn ønsket om å tjene raske penger. Men dette skal ikke handle om mine tanker rundt norsk film generelt. Det skal handle om en bestemt norsk film som jeg, i likhet med mange andre, har gledet meg ganske mye til de siste årene, nemlig Christopher Nielsens Slipp Jimmy fri.

De to småkriminelle kompisene Odd og Geir får et uventet tilbud de ikke kan takke nei til. En tidligere bekjent, Roy Arnie, gir de 30 00 hver for å jobbe tre uker på et russisk sirkus. Geir får en spesiell oppgave; Å forsyne den narkomane elefanten Jimmy med dop. Dette roter han selvsagt til, Jimmy får for mye, og resultatet er en paranoid elefant som rømmer fra sirkuset.

Gjengen følger etter, men er ikke de eneste som har lagt merke til den spesielle elefanten. En gruppe fanatiske dyrevernere, en trøndersk storviltjeger og den grusomme samemafiaen har alle sine grunner til å finne stakkars Jimmy.

Om du mener dette høres ut som enkel, god og ikke minst morsom underholdning, så har du rett. For en gangs skyld tror jeg at en norsk film faktisk kan gjøre det bra internasjonalt også. Selv om Nielsen har valgt et så seriøst tema som konsekvensene av narkotikamisbruk, lar han det aldri komme i veien for absurd, grotesk og ganske enkelt merkelig humor. Selv om kombinasjonen dyr og animasjon lett kan gi assosiasjoner til en familiefilm, er det en grunn til 15årsgrensen, for mye av humoren går faktisk ut på at folk blir brutalt skadet og drept. Animasjonen er heller ikke av den glatte, pene typen, men er full av skitt, røyk, støv og andre lignende detaljer som bidrar til en helt spesiell stemning.

Dialogen er passe sløv og til tider absurd, og gir egentlig det rette inntrykket av personene som en gjeng småkrimminelle, hasjrøykende og stort sett harmløse typer. Det må også nevnes at filmen er akkurat passe lang, ingenting føles forhastet og ingen scener har blitt unødvendig lange. Alt i alt en solid, underholdende film, som riktignok ikke passer for absolutt alle.