Harry Potter and the Goblet of Fire

Harry Potter and the Goblet of Fire, eller Harry Potter og Ildbegeret, er den fjerde filmen om den unge trollmannsstudenten og hans opplevelser på Galtvort Høyere Skole for Hekseri og Trolldom. Det er også den første filmen som regisseres av Mike Newell, som tidligere har laget blant annet Mona Lisa Smile og Donnie Brasco.

Bakgrunn for handlingen er denne gang den legendariske Tretrollmansturneringen, en turnering der tre studenter fra tre forskjellige skoler må løse diverse magiske oppgaver, og kjempe om ære og berømmelse. De tre studentenes navn skal velges av det magiske Ildbegeret, men til tross for en aldersgrense på 17 år blir også navnet til Harry valgt, og han går inn i turneringen som deltager nr. 4. Dette fører til at han blir beskyldt for juks, og opplever en del motgang. Samtidig kommer Harry og vennene hans i den alderen der de innser at elever av det motsatte kjønn kan være mer enn bare klassekamerater.

Skuespillerne gjør en usedvanlig god jobb med denne filmen, til tross for manglende erfaring hos en del av de yngre. Dette viser kanskje hvor viktig en god og rutinert regissør er. Mange har sagt at denne filmen er veldig mørk og dyster til å være en barnefilm, og det stemmer nok (de som mener at den kan være skadelig for de minste, derimot, tar feil). To og en halv time er for lite for en bok på rundt 800 sider, uansett hvordan du vrir og vender på det. Regissøren har dermed vært nødt til å holde seg stort sett til hovedhistorien i boken, og veldig mye av det som gjorde det til en barnebok er fullstendig fraværende. Fraværende er også en del av personutviklingen, spesielt på bipersonene, og jeg følte at publikum aldri fikk anledning til å bli skikkelig kjent med alle.

Og når vi kutter ut koselige samtaler, turer i skogen, husnisser og magiske dyr, står vi faktisk igjen med en nokså grim og mørk verden, spesielt med tanke på at det er en film for barn. Jeg skulle gjerne sett filmen forlenget med en halv time, slik at det ble mer tid til personutvikling. Men til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av dette blir Harry Potters fjerde skoleår en film som passer like godt for ungdom og voksne som for barn. Samtidig unngår den fellen som den forrige filmen gikk i, der du ikke forsto noe som helst om du ikke hadde lest boken, og irriterte deg over små feil og mangler om du faktisk hadde lest den.
Og uansett hvor mye det måtte irritere meg, så må jeg si meg enig i horden av anmeldere som gir denne filmen terningkast 5, for den er rett og slett alt annet enn dårlig og barnslig.