Årets norske Oscar-utfordrer er valgt og heter Hawaii, Oslo. Den er laget av Erik Poppe, mannen bak Schpaa, og er en finurlig sammenvrikling av historier som spaltes sammen og ender i en trafikkulykke i et kryss i Oslo. Filmens struktur er av samme merke som Robert Altmans kultfilm Short Cuts fra 1993, og går ut på å fortelle flere historier om ulike mennesker med forskjellige mål, men som til slutt påvirker utfallet av hverandres skjebner. Dette er ingen enkel måte å lage film på. For at en filmen skal fungere må historiene som fortelles engasjere seeren, og i et slikt sammensurium av historier og menneskeskjebner kreves et solid manus for å holde publikum konstant på tå hev.
Hawaii, Oslo klarer dette gjennom store deler av filmen, selv om den har noen perioder der i hvert fall jeg begynte å se på klokka og tenke på hva jeg skulle gjøre dagen etter. Under min visning var heller ikke lyden og bilde helt i synk. Noe som selvsagt forringer filmopplevelsen og gjør at man mister noe av engasjementet. Men til tross for dette er Hawaii, Oslo en film som vi ikke trenger å skjemmes av. Selv om hawaiiskjortene, og skjorta Stig Henrik Hoff bruker i filmen er mer enn nok å skjemmes av.
Poppe kaller filmen «skuespillernes film», og kan vise til en lang rekke kjente og gode norske skuespillere. Men det er allikevel de mindre etablerte som imponerte meg mest. De to unge guttene som spiller brødrene som nettopp har mistet sin far spiller overraskende bra, sammen med Jan Gunnar Røise som spiller den alltid løpende Leon. Ellers er Trond Espen Seims tolkning av den synske og altoppofrende hjelpearbeideren noe av det som er med og drar filmen over gjennomsnittet av det som ellers lages av film i dette landet. En sterk firer.
Kommentarer
Ingen kommentarer enda. Føl deg fri til å være førstemann!