Ice Age: The Meltdown

Etter å ha opplevd en dramatisk tur over isen i den første filmen, Ice Age, har våre venner, Manny, Diego og Sid beholdt vennskapet siden sist. Sid har skaffet seg en god porsjon selvtillit siden sist og startet fritidsleir for barna. I hans egne øyne er han barnas store forbilde, noe som ikke kunne være fjernere fra sannheten. Under et stunt han utfører for å motbevise Diego og Manny (som våget å påstå at ungene mobbet han), finner de ut at deres fredelige dal er truet av historiens største flom. Av den typen som krever en Ark äla Noa. Istiden er nemlig slutt, og alt vannet smelter. Dermed legger våre venner ut på enda en lang vandring, mot en stor båt som venter på andre siden av dalen.

Jeg hadde æren av å få tilbringe en søndags formiddag i en sal full av forventningsfulle unger, for å se om Ice Age: The Meltdown klarer seg på tynn is. Det er en grense for hvor mye morsomt du får ut av enda en tur over isen. Dette har visst produsentene forstått også, så derfor har de lagt historien litt fram i tid, slik at istedenfor å rekke et pass som fryser igjen, må de rekke en båt før all isen smelter. Det eneste som skurrer er vel hvor lenge slike forhistoriske dyr lever.. ettersom vi går fra innfrysing til nedsmelting på rimelig kort tid. Men, nå skal vi ikke glemme at dette er en barnefilm, og at handlingen passer ypperlig etter sist film. Humoren som presenteres er jo selvfølgelig forbeholdt barn, og testpanelet i salen hørtes ut som de storkoste seg. Den klarte til og med å lure utav noen traller fra en eller så morgentrøtt anmelder. Grafikken er som alltid særdeles vakker, og såpass realistisk at det til tider ser ut som det brukes «levende» dukker eller modeller. I tillegg skal klippingen og koordinasjonen av alle elementene på skjermen fremheves flere hakk.

Så, «there is always a but»! Hele filmen blir noe monoton. Det blir i hovedsak trasking, trasking og atter trasking, avbrutt av sekvenser med vårt elskede ekorn, som enda strever etter nøtta si. I vanlig stil, både starter og avslutter ekornet denne filmen. Men i motsetning til i første film ender han til slutt opp som en del av handlingen. Likevel virker sekvensene med denne go’gutten som «vomfyll», i likhet med mange av de komiske situasjonene som oppstår i løpet av den strabasiøse turen.

I god Disney tradisjon følger filmen også en linje som er mer enn nok brukt fra før. Du skal ikke være gamle knøttet før du forstår hvor det bærer henne. Men alt i alt er dette en herlig film… for barn. For oss litt eldre kan det være greit å benke seg ned med noe som gir litt mer utfordring til hjernecellene.

Sett på Kosmorama Filmfestival 2006