Kongekabale

Kongekabale gjorde det stort i hjemlandet sitt da den kom på kino i 2004. Det er ikke noe å legge skjul på at den debuterende regissøren Nikolaj Arcel virkelig har fått en pangstart på karrieren med denne politiske thrilleren. Kongekabale mottok hele 8 Robert-priser, deriblant prisen for årets beste danske film, så forventningene mine var naturligvis høye på forhånd.

Jeg har alltid vært en liten fan av politiske thrillere. Å se maktspill utfolde seg på skjermen uten bruk av vold kan være spennende, intenst og til tider råere enn å se en ordentlig hardbarka actionscene. Dette så vi i den knallgode THIRTEEN DAYS, og nå i den solide debutfilmen til Nikolaj Arcel, KONGEKABALE. Dette var nemlig en film etter min smak.

Tre uker før folketingsvalget havner lederen av Danmarks største parti, Midterpartiet, ut for en fatal ulykke. Den politiske dagsorden blir snudd på hodet, og den unge og ambisiøse journalisten Ulrik Torp får samtidig sitt livs sjanse som Dagbladets nye mann på Christansborg. I løpet av kort tid virvles han inn i en nådeløs maktkamp mellom de to arvingene til partitronen, gruppeformann Erik Dreier og den politiske ordfører Lone Kjeldsen.

Selv om filmen på visse områder er litt svak, har den et herlig driv, mye takket være knallgode skuespillerprestasjoner, og et passe komplekst plot. Selv om vi, i min mening, ikke kommer tett nok inn på visse karakter og andre er fremstilt litt vel ensformig, påvirker ikke dette den helhetlige opplevelsen i altfor stor grad. Kort sagt er dette en herlig og gjennomtenkt politisk thriller som ikke nødvendigvis sjokkerer, men heller bekrefter en underliggende mistanke de fleste av oss på et eller annet tidspunkt må ha hatt om diverse politikere, uansett land og nasjonalitet. Dette er selvfølgelig en film som setter det hele på spissen, men den er likevel inne på et veldig viktig emne.

KONGEKABALE er en meget interessant film, som i likhet med den glimrende THE MANCHURIAN CANDIDATE, har en tendens til å overdrive litt, men som likevel langt fra slår meg som usannsynlig. Den gir et skrekkeksempel på hvordan politiske spill kan foregå. For øvrig, masse cred til regissøren for intet mindre enn en mesterlig avslutning på filmen, fabelaktig!