Kung Fu Hustle

For kort tid tilbake anmeldte vi mesterverket Oldboy, og man skulle kanskje tro at Filmbyen har tatt en asiatisk uke når vi går rett videre til actionkomedien Kung Fu Hustle. Men la det være klart med en gang, denne filmen er på ingen måte en seriøs og hjerteskjærende beskrivelse av et tøft gateliv i 40-tallets Kina.

Det er et hardt liv i Shanghai på denne tiden, gatene styres av den grusomme Øksegjengen som dreper og grisebanker alle i sin vei. Ingen føler seg trygge, men det finnes et fristed. Svinestibyen, en liten landsby som styres med jernhånd av en mannevond plugg av ei dame, kjent som Landlady blant beboerne. Sammen med mannen, en spinkel og tilsynelatende fislete fyr kjent som Landlord lever de i koselige omgivelser, og alt er fryd og gammen. Foruten Landladys ustabile humør riktignok.

Men dette skal ikke vare lenge. Sing og hans noe lubne kamerat lever av å gi seg ut for å være medlemmer av Øksegjengen for å snylte til seg mafiapenger og andre bonuser som følger med når man er fryktede gangstere. På et av sine vanlige svindlertokt tilkaller de ved et uhell den ekte Øksegjengen, og de setter umiddelbart igang med å utrydde Svinestibyen. Det viser seg derimot fort at dette ikke er noen lett jobb. Denne livlige plassen er nemlig gjemmestedet for et knippe Kung Fu-mestere, og Øksegjengen blir bekjempet og må rømme med halen mellom beina.

Som jeg nevnte tidligere er ikke dette et gripende drama eller en seriøs historisk beretning, på ingen måte. Dette er en herlig farse av komedie, Kung Fu-action og et humoristisk forsøk på å sprøyte inn en aldri så ørliten dæsj drama i form av et kjærlighetsforhold utenom det vanlige. Helt fra starten vet vi hva som venter, vi får servert en spektakulær enorm kampscene hvor det brukes øks og stilige martial arts-manøvre for å kjempe ned fienden. Regissøren sørger alltid for at det hele har en humoristisk ramme, vi skjønner at dette ikke skal være noe mer enn en herlig actionkomedie. Denne filmen prøver ikke å være noe den ikke er.

Hvem er så denne geniale regissøren? Jo, det skal jeg si dere. Det er ingen mindre enn Stephen Chow, en av asias mest spennende og populære regissører for tiden. Han har nemlig ofte hovedrollen i sine egne prosjekter, sist i actionkomedien Shaolin Soccer, hvor han i likhet med denne filmen også har hovedrollen. Her har han rollen som Sing, mannen som mer enn noe annet vil bli medlem av Øksegjengen. Man får hele tiden en følelse av at denne karen ikke har det som trengs for å være ond, i bunn og grunn er han ikke mer enn en sjarmerende unggutt som ikke vet helt hva han vil. Jeg vil også trekke frem Qiu Yuen, som spiller Landlady. Aldri har jeg sett en så overbevisende sur og muggen kjerring.

Det jeg selvsagt må si noe om her er kampscenene, de er lagd på en fantastisk måte. Som nevnt lenger opp er dette en komedie, men kampscenene er filmteknisk perfekte. Nydelig å se på, selv om de flere ganger er kraftig overdrevet, men dette er hele sjarmen med filmen. Når vår mann Sing flyr noen tusen meter opp i atmosfæren og stuper ned igjen som en ildkule av dimensjoner er det ikke fortvilende urealistisk, det er forfriskende morsomt. Jeg skal innrømme at jeg brølte ut i latter når jeg så denne scenen, og det er jo en positiv ting når det er en komedie.

Øksegjengen nekter å godta at de er slått av en ynkelig landsby, og leier inn den største mesteren i Kung Fu verden har sett for å ta seg av slåsskjempene i Svinestibyen. Det blir en rekke konfrontasjoner mellom de forskjellige mestrene i kampsporten, og det er alltid stor variasjon og nye spennende scener å se frem til. Man føler aldri at dette blir kjedelig eller langtekkelig, og soundtracket har jeg også tenkt å nevne her. Det gjør nøyaktig hva et soundtrack skal gjøre i følge læreboken, det bidrar til å øke stemningen. Aller best er de første idylliske bildene av Svinestibyen, musikken her gir deg virkelig en følelse av at dette er et herlig landsbyliv langt bort fra våre travle vestlige liv. Alt i alt er dette humor som kan vrenge nyrene dine i latterkramper, men som likevel ser bra ut og har stil. Dette skulle egentlig bli terningkast 5, men jeg ser faktisk ikke noe å trekke på her.

Sett på Kosmorama Filmfestival 2005.