Lassie

Det finnes nok ikke noe dyr som har blitt filmatisert så mange ganger som vår kjære Lassie. Denne gangen bor hun med sin familie i en liten gruveby i Yorkshire, England. Familien sliter med økonomien når den lokale kullgruva legges ned, og de har ikke noe valg, de må selge Lassie til den mektige hertugen av Rudling. Han vil nemlig gi hunden som gave til stedatteren. Etter gjentatte rømingsforsøk flytter hertugen og Lassie til Skottland. Lassie klarer å rømme igjen, men denne gangen blir det en lang og spennende tur hjemover.

Som en ekte dyrevenn og evig fan av Lassie, var jeg faktisk ganske spent på denne filmen. Den startet ikke så lovende, men når hunden etter sine utallige rømningsforsøk endelig må ut på den avgjørende reisen, blir det fantastisk. Scenene hvor Lassie traver gjennom høylandet og over massive fjell er rett og slett majestetiske. Naturen i nordre deler av England og sørlige Skottland skildres på en vakker og storslått måte, og den herlig pompøse musikken gjør faktisk at dette kan gi deilige frysninger nedover ryggen.

Men dette er vel en bonus for de voksne som skal se denne filmen, jeg vil anta at de minste ikke bryr seg noe særlig om den saken. De bryr seg kanskje mer om Lassie, de andre dyrene og artige karakterer. Det er selvsagt gjort veldig mye plass til hovedaktøren, men det er også en del andre vesener her og der. En omreisende entertainer-dverg er ikke å forakte, det samme gjelder Lock Ness-uhyret. Sistnevnte er horribelt malplassert i en sånn film, men det virker som om special effects-gutta ville ha noe å finne på.

Det skal sies at det er en noe mørk og tidvis seriøs tone i denne filmen, som egentlig er en familiefilm. Gruvesamfunnet er mørkt og trist, det er opptil flere personer som ikke har noe imot å mishandle Lassie og 2. verdenskrig truer rett rundt svingen.

Skuespillerne er det lite å si på, grei innsats fra alle utenom den lille gutten som eier Lassie. Han er dessverre blottet for talent, og spiller helt uten innlevelse. Ettersom den norske versjonen er dubbet, er det kanskje hardt å gå så tøft ut mot ungen, men man trenger ikke å høre stemmen for å se at de er håpløse.

Nok om det, dette ender likevel opp på en koselig måte til slutt, og hvis du setter igjen den aller minste hjemme, er dette greit nok på en varm sommerkveld. Terningkast 4.