Lights in the Dusk

Koistinen jobber som sikkerhetsvakt i Helsinki, men livet er ensomt. Ingen på arbeidsplassen bryr seg om hvem han er, selv om han har vært ansatt i 3 år. Han har heller ingen bekjente på fritiden, foruten en like ensom kvinne i en grillkiosk. Koistinen har riktignok ikke noe problem med tilværelsen, han føler seg ikke ensom, selv om det kan se sånn ut.

Koistinen er hovedpersonen i denne filmen om ensomhet og svik, og han lever tilsynelatende et grått og trist liv. Han synes egentlig ikke det selv, og ser ut til å klare seg bra, og har ingen klager på hvordan livet behandler han. Dette er hele essensen i denne gråe, lavmælte filmen fra Finlands hjerte. Koistinen er en meget spennende karakter, fordi han ser ut til å være helt følelsesløs, uten at det er helt umulig å smelte hans harde ytre. Han tar gjerne imot damebesøk, og har alltid en stor plan for fremtiden, ihvertfall sier han det selv. Det gjentas også gjennom hele filmen at tingenes tilstand bare er midlertidig, store ting skal skje etterhvert. Men har den stakkars fyren egentlig noe som helst på gang, eller er det bare en illusjon som lyser opp en stusselig tilværelse?

Denne filmen klarer dessuten å gripe selve essensen i det mange tenker om finnene. Alle som én røyker et par pakker om dagen, og tar helst et par runder med vodka etter jobben. Aki Kaurismäki har også klart å fremstille de fleste som skikkelige enstøinger. Asosiale, sære alkoholdrikkende vesen du helst går litt unna. Nå virker det jo ganske opplagt at dette er en litt negativ og enormt deprimerende film, og det er det også. Den er ihvertfall det i bunnen, men det er her Kaurismäki glimrer med sin ekspertise. Lights in the Dusk, eller Laitakaupungin valot som den egentlig heter, har nemlig blitt en film som er så stille, rolig og enormt deprimerende at det blir god humor av det. Du klarer rett og slett ikke å ta det helt innover deg at ting kan bli så jævlige, uten at hovedpersonen så mye som løfter et øyenbryn. Man må nesten bare smile og klappe han på skuldra.

Et meget effektivt hjelpemiddel er musikken, som ofte er helt fraværende, men dukker opp her og der i form av finske visesanger med fullstendig uinteressante tekster. Det øker bare følelsen av at dette til tross for urbane Helsinki, er en emosjonell ørken. Helt blottet for følelser er det likevel ikke, da en femme fatale-skikkelse krydrer opp det hele, men hun ser også ut til å være fanget av det samme syndromet resten av byen sliter med.

Det er ikke mindre enn fornøyelig å se Aki Kaurismäkis forferdelig triste fremstilling av Finland, selv om en slik film i sin helhet nok blir litt tam og kjedelig her og der. Noen av scenene virker litt unødvendige, men jeg kan ikke nekte for at dette uansett er en positiv overraskelse. Sterk firer!