Memoirs of a Geisha

Geisha er filmen bygd på Arthur Goldens anerkjente roman ”Memoirs of a Geisha”. I filmversjonen er det Rob Marshall (Chicago) som skal skildre historien om den unge Chiyo og hennes kamp for å overleve i det japanske Geisha-miljøet.

Chiyo, spilt av Ziyi Zhang (Snikende tiger, skjult drage, Flyvende dolker), blir i alt for ung alder skilt fra resten av familien sin og satt til arbeid på en av storbyens mest kjente ”Geishahus” (Husker ikke hva det japanske ordet var, så da blir det Geishahus…). Her får hun kjørt seg, men kommer seg etter hvert opp av søla ved hjelp av en annen Geisha, Mameha, spilt av Michelle Yeoh. (Tommorow Never Dies, Snikende Tiger..) Mameha lærer Chiyo at det å være en Geisha handler om eleganse og kontroll. Og det å aldri la hjertet influere arbeidet. Så blir det selvsagt romanser og forviklinger, stort sett med Ken Watanabe i spissen.

Filmen er estetisk som en snøkrystall. Hver eneste frame i filmen er omtrent et bilde du kan henge opp på veggen. Steven Spielberg er en av mange produsenter og har ”lånt ut” John Williams, som sammen med cellisten Yo Yo Ma og fiolinisten Itzhak Perlman lager musikk som ikke uten grunn er nominert til Oscar. Geisha oser av eleganse og estetisk nytelse. Både bilde og lyd er strålende. Det kjedelige er at historien ikke klarer å leve opp. Den blir tidvis uinteressant og langtrukken. Filmen klarer aldri å heve seg over det estetiske, og bli en nytelse også for fantasien og følelsene.

Uten å ha lest boken fikk jeg en liten følelse av at filmen kanskje har basert seg litt for mye på romanen, og ikke turt å stå helt på egne ben. Bruken av voice-over er alt annet enn elegant i denne filmen. Den kommer med svært lite nytt, og kunne enkelt vært kuttet bort og gjort filmen enda mer elegant, selv om det nok ikke hadde reddet filmen til en særlig mye høyere karakter.