Mozart and the Whale

Petter Næss leverer i vanlig stil. Mozart and the Whale er en umåtelig sjarmerende fortelling om uvanlige folk.

Donald jobber som taxi-sjåfør, han elsker fugler og er et absolutt geni når det gjelder tall. Som så mange med AS liker han mønstre og rutiner, men når den vakre, men kompliserte Isabelle melder seg inn i autisme-støttegruppen som han leder, snus livet hans fullstendig på hodet…

Ah, det er alltid deilig med variasjon fra de litt tyngre og dramatiske kjærlighetshistoriene som florer på markedet og, i likhet med de fleste av Petter Næss’ tidligere filmer (ELLING og BARE BEA), spiller denne på de noenlunde samme og enkle strengene. For MOZART AND THE WHALE slår meg umiddelbart som en skikkelig gledesspreder og ordentlig feelgood-film av det svært så sjarmerende slaget. Blir du ikke i godt humør av denne tidvis komiske, tidvis rørende og gjennomgående varme filmen, så skal det sannelig litt til!

Det er ikke til å legge skjul på at Josh Hartnett har steget opptil flere hakk på min personlige rangstige den siste tiden med en rekke knallgode roller i minst like gode filmer. MOZART AND THE WHALE er absolutt intet unntak. Petter Næss har atter en gang klart å lage en meget underholdende film, som uten å gå så altfor mye i dybden, leverer en umåtelig levende og hjertervarmende historie om kjærlighet, menneskelig kontakt og to uvanlige liv. Den strålende og fryktelig undervurderte Radha Mitchell fortsetter med å imponere meg og her stjeler hun det meste av oppmerksomheten gjennom sin fantastiske tolkning av det jeg vil gå så langt som å kalle en av årets hittil kuleste og mest originale filmkarakterer, nemlig den Aspergers plagede Isabelle Sorenson. Gi denne dama flere roller!

Selv om MOZART AND THE WHALE kanskje fokuserte hakket for mye på forholdet mellom de to kjærligetsduene, og hakket for lite på den ellers meget kule samtalegruppen (som hadde en rekke komiske originaler å by på), kunne jeg ikke unngå å bli revet med på den ytterst sjarmerende, engasjerende og morsomme berg-og-dalbane-turen gjennom «særingville»! Selv om dette ikke akkurat er årets tyngste film, klarte den å suge meg inn fra første sekund med sin merkelige og noe uvanlige dialog, snodige personligheter og vakre kjærlighetshistorie. Historien har nok de fleste av oss sett opptil flere ganger før, men dette gjorde, for mitt vedkommende, absolutt ingenting. Her er det to vidt forskjellige personligheter som står i fokus, nemlig Donald og Isabelle, og når man umiddelbart opplever å bli sjarmert i senk av den gnistrende gode kjemien mellom de to som videre underbygges av meget solid regi fra Næss’ side, da er unektelig store deler av jobben allerede gjort!

På tross av at MOZART AND THE WHALE dabbet litt av i et heller tamt midtparti hvor historien hadde en tendens til å kjøre for mye i det samme sporet, klarte den likevel å hente seg kraftig inn på slutten. Selv om jeg mener filmen hadde et par ekstra strenger å spille på hva angår dybde og historie (som da ikke ble brukt), fungerer den utvilsomt som en helhet uten å overhodet gå de forskjellige karakterene og personlighetene nøyere i sømmene.. Dette er på mange måter litt av sjarmen! Dette er kort sagt en enkel, fornøyelig og tidvis humoristisk sjarmbombe av en film som glitrer på sitt beste og som, om ikke annet, utvilsomt burde sørge for en god dose med varm kvalitetsunderholdning i kjent Petter Næss-stil! Terningkast 5.

Kommentarer

Ingen kommentarer enda. Føl deg fri til å være førstemann!

    Skriv en kommentar