Offside

En buss stappfull av bråkete fotballfans er på vei til Azadi stadion i Teheran. Det er VM-kvalifiseringskamp mellom Iran og Bahrain og fansen koker av spenning. Ved bussens ene vindu sitter et menneske helt stille, supporteren gjør alt hun kan for å ikke vekke oppsikt, for i Iran er det forbudt for kvinner å gå på fotballkamp.

Sima kommer seg til stadion men til tross for at hun er forkledd som gutt blir hun tatt idet hun skal gå inn, her blir hun satt inn i et provisorisk avlukke sammen med andre jenter og kvinner. Inne på stadion øker stemningen, men det er lite Sima kan gjøre for å komme forbi fangevokterne. Fangene er likevel ikke uten håp, ved hjelp av overbevisende argumentasjon og en egen evne til å irritere vokterne gjør de alt de kan for å slippe inn. Vokterne som på sin side bare gjør jobben sin er redde for hvilke følger et lovbrudd vil få for dem.

Offside er stort sett basert på dialog mellom fanger og voktere. Samtidig som spenningen øker inne på stadion, øker spenningen utenfor. Vi får faktisk ikke et eneste glimt fra fotballkampen, med unntak av muntlige sammendrag fra en vennlig fangevokter. Så dette er derfor alt annet enn en vanlig fotballfilm. Det er historien rundt som er i fokus, ikke selve fotballen. Regissør Jafar Panahi viser oss et stivbent styresett på en kløktig og ufarlig måte.

Samfunnsmessig sett vil jeg kalle Offside en viktig film, filmatisk skulle jeg ønske den hadde gitt meg enda litt mer. Selv om dialogen er interessant blir det litt kjedelig innimellom, og det som redder Offside fra en middelmådig karakter er at den ikke trekker ut i langdrag. Regissøren har forstått at halvannen time er nok. Men når det er sagt så er det godt å se en film som poengterer et politisk budskap uten bruk av blod og tårer. I stedet bruker Panahi humor som virkemiddel, noe som er temmelig effektivt for å vise stivbente lovers idioti.

Offside vant den prestisjetunge Gullbjørnen i Berlin i 2006 og er en god film, selv om den mangler det lille ekstra for å kunne nå helt opp på skalaen.