Oldboy

Dette asiatiske mesterverket har lenge vært å finne på diverse filmfestivaler verden rundt, den stammer opprinnelig fra 2003, men det er likevel først nå den begynner å få oppmerksomheten den fortjener. Det var under Cannes Film Festival at den fikk sitt store gjennombrudd, på tross av filmens kontroversielle historie klarte den likevel å vinne den mest prestisjefylte prisen av alle, nemlig Grand Prix.

Filmen handler om småbarnsfaren Oh Dae-su, som etter en fuktig kveld på byen blir bortført og innelåst i en leilighetslignende celle. Her tilbringer han de neste 15 årene. Plutselig en dag blir han satt fri. Fast bestemt på å hevne alle årene tilbrakt bak lås og slå og finne et endelig svar på hvorfor denne ”straffen” har blitt påført ham, begynner jakten på de skyldige.

Dette er en film av mitt kaliber, selve oppbygningen minner på mange måter om ”The Usual Suspects”, vi blir fortalt en historie som sakte bygger seg opp til det store klimakset. I løpet av 1 minutt endres alt, plutselig får man satt det hele i perspektiv. Selv fikk jeg frysninger da det hele ble avslørt, såpass bra var det laget. Det er en kunst i seg selv å klare bygge opp til et slikt klimaks, det er enda verre å få det til å fungere hensiktsmessig. Dette har Chan-wook Park klart med glans, han vet nøyaktig hva han driver med og det er en fryd å følge med på. Historiemessig kan dog The Usual Suspects og Oldboy overhodet ikke sammenlignes.

Dette er en film som ikke slipper taket med det første. Selv om mange spørsmål blir besvart under filmens gang, blir man sittende igjen med like mange når rulleteksten dukker opp. I min mening er det dette som definerer en god film, besvares alle spørsmålene som blir stilt, utelukkes den personlige involveringen på mange måter. Når man selv får ta del i det som skjer opplever man et mye større engasjement.

Skuespillernes innsats i Oldboy er fenomenale, de har lagt ned et grundig arbeid i å komme karakterene til bunns, noe som kommer til syne på det store lerretet. I den mest minneverdige mini-rollen finner vi Kwang-rok Oh, som på tross av å henge utenfor kanten til en meget høy bygning, ikke lar seg distrahere og klarer levere en glimrende innsats. Når det gjelder filmmusikken er den en fryd for øret, både bruken og utelatelsen av musikken er tilpasset veldig bra de fleste stedene.

Regissøren Chan-wook Park har gjort et flott stykke arbeid med denne filmen. Scenene har en fin flyt og spesielt den 4 minutter lange slåssescenen uten noen som helst klipping er meget imponerende. Kort sagt er dette et utrolig spennende hevndrama med en uforutsigbar tvist som holder deg på tå hev gjennom hele filmen. En filmopplevelse av de sjeldne. Et mesterverk man ikke bør gå glipp av. Terningkast 6.

Sett på Kosmorama Filmfestival 2005.