Riding the Bullet

Det finnes to typer grøssere. Først har du den type grøssere som inneholder unge collegejenter, skumle vaktmestere og gjerne en krok eller en maske. Disse er designet for vårkåte fjortiser som har med 2-dagers damene sine på kino eller i sofaen hjemme. Siden disse er lettskremte, har de en unnskyldning for å legge hånda rundt skulderen deres og ”passe på dem”. På den andre siden, så har du Stephen King’s grøssere. Disse er normalt laget for å gi deg frysninger. Ekte…. Iskalde….grøss.

Så, Riding the Bullet, er den full av ekte iskalde grøss? Jeg må dessverre riste litt på hodet. Alan Parker studerer på college, og er opptatt av døden. Som et naturtalent innen kunst, er det til lærerens store fortvilelse, at han vrir alt han ser om til et stykke av dødens symfoni.

Likevel er han veldig glad i sin kjæreste, som til alt overmål gjør det slutt med han på hans bursdag. Dette gjør han så deppa at han bestemmer seg for å ta sitt eget liv, hjemme i badekaret. Mens han er inne på tanken, dukker selve døden opp på badet hans. Han gir tegningene på veggen liv, og sammen oppfordrer de Alan til å ta livet av seg. I det han skal til å fullføre stormer det han trodde var hans ex inn på badet, sammen med de fleste av hans venner.

Surprise! Forsøket ble bare halvgjort, men døden har enset det og viser interesse for Parker. En dag senere skilles han likevel fra sin kjæreste og får beskjed om at moren har fått slag. Han begir seg dermed hjemover, haikende med de biler han treffer på. På turen skjer det mye, som sår tvil om hva som egentlig skjer. Er Alan blitt gal, eller kjemper han ett liv på randen av stupet? Svaret ligger i barndommen…

Riding the Bullet virker først veldig kjedelig, og ensformig. I begynnelsen er det mye av det samme. Trasking på øde steder, det er mørkt, familiemedlemmer kommer og går. Han ser og snakker med seg selv, og vi zoomer stadig inn på barndommen hans, hvor et sentralt element henger igjen fra da han var 12. Skrekkelementet, The Bullet. En gammel berg og dalbane.

Det virker litt rart at en slik klisjehistorie blir servert av Stephen King. En burde kanskje forventet noe bedre. Historien er ikke akkurat innovativ. Likevel, det er en del saker som drar filmen opp. Blant annet vet du til enhver tid aldri hva som skjer, og hva som ikke skjer. Du begynner å lure på om Alan lider av parkinsons, alzheimer eller om han faktisk slåss med dødens budbringer.

Man ser at det er Stephen King som har skrevet novellen bak denne filmen, men likevel når den aldri helt opp. Det finnes mange andre grøssere å ta av, både for fjortiser og alle andre.

Skal du velge deg en grøsser, vil jeg sterkt anbefale å kjøpe andre grøssere først. Slik som Rose Red, eller The Shining. Filmen er grei nok, men kanskje en smule uinspirerende, ettersom historien har blitt brukt så mange ganger før. Det virker som om regissøren dytter inn de vanlige Hollywood-klisjeene uten at det helt passer i filmen. Terningkast 4.