Jigsaw er tilbake med flere ondsinnede torturplaner, men nå bærer det mot slutten. Han har blitt alvorlig syk, og trenger umiddelbar hjelp for å overleve lenge nok til å fullføre sitt siste spill. Sammen med lærlingen Amanda kidnapper de legen Lynn, som får i oppdrag å holde Jigsaw i live lenge nok. Klarer hun dette, vil hun bli sluppet fri uskadet.
De grusomme og i høyeste grad, dødelige, fellene til Jigsaw er tilbake. Du vil fryse voldsomt nedover ryggen av å se de nye innretningene i aksjon, og man nøler ikke med å vise meget avslørende grafiske bilder av det som skjer. Dette er det meste av essensen i Saw-filmene, og det fungerer utrolig godt igjen, man er faktisk tilbake på samme høyder som ble skapt med den første filmen i serien. Historien er ondere og mer grusom enn før, det er flere torturscener, og flere umenneskelige valg som må tas. Det hele er skittent, kaldt og ufattelig stemningsfullt. Man føler virkelig at det rykker litt i egne kroppsdeler når de samme delene av et menneske blir utsatt for faenskap på lerretet.
Selv om dette alene er nok til å skape en iskald opplevelse, er det selvsagt mer å hente. Historien har nemlig en hel del å by på. Gode og særdeles interessante flashbacks til tidligere i triologien, og dessuten mer utfyllende om forholdet mellom Jigsaw og Amanda, er to ting som gjør dette til så mye mer enn en ordinær grøsser. Alt er sydd sammen til en nærmest komplett grøsser. Det endelige oppgjøret er riktignok ikke like bra som forventet, men alt frem til dette er solid. Skuespillerne er troverdige, og spesielt Shawnee Smith som Amanda, er i det øverste sjiktet. Man kan ikke påstå at det er noe annet enn herlig å se samspillet mellom denne hjernevaskede unge kvinnen og den sengeliggende Jigsaw.
Musikksporet og lydeffektene har man også brukt for alt det er verdt. Skrikene om hjelp, redsel, frykt og smerte er et kapittel for seg selv, men en ting jeg la merke til var små serier med dundrende superbasslyder. Ikke musikk i ordets rette forstand, men det vil få det til å riste i både stolryggene og nervene dine helt til siste hint av lyd er borte. Noen vil kanskje kalle dette bagateller, men en bra grøsser skal spille på flest mulig sanser, og da er lyd like viktig som de groteske bildene.
Saw III skuffer ikke, og er den beste grøsseren på lang tid. Jeg vil driste meg til å si at den er like god som den første filmen. Terningkast 5.
Kommentarer
Ingen kommentarer enda. Føl deg fri til å være førstemann!