Mal er en soldat på det tapende laget i en galaktisk borgerkrig, og klarer så vidt å overleve ved å utføre små kriminelle handlinger, i tillegg til å være kaptein på Serenity. Han leder et lite mannskap som er det nærmeste han kommer en familie. Sammen er de for Mal de stae, ulydige og ikke minst lojale vennene han trenger for å overleve i rommet. Det som truer deres eksistens er to av de mest fryktinngytende fiendene: den første er institusjonen kjent som Universal Alliance, og den andre er de gruoppvekkende, kannibalistiske Reavers som vandrer omkring rommets kanter. Mannskapet er fanget mellom Alliance som vil skape orden, uansett kostand, og Reavers som søker meningsløs kaos og ødeleggelse.
Da jeg verken har sett eller hørt noe om FIREFLY, den kortlivede serien som filmen er basert på, gikk jeg inn i salen med blanke ark og relativt moderate forventninger til hva som ventet meg. Resultatet imponerte meg ikke nevneverdig, men det skuffet heller ikke. SERENITY havnet et sted midt i mellom. Jeg satt gjennom hele filmen med tanken om at dette kunne vært så mye bedre. Altså, grunnideen og plottet er tydelig gjennomtenkt, men det er den heller vaklende gjennomføringen som til slutt er med på å trekke ned resultatet. Jeg kan forstå at fans av TV-serien liker filmen (som tydelig er målgruppen), men for de med absolutt ingen bakgrunnsinformasjon og kjennskap til noen av karakterene (som meg), blir det hele for tynt. Karakterene fremstår nemlig for meg, som meget platte. De har ingen dybde og forblir derfor meget endimensjonale, på grunn av dette uteblir mye av det personlige engasjementet til selve historien. Likevel skal SERENITY ha skryt for at den ikke prøver å være noe den ikke er. Dette er enkel og lettfordøyelig underholdning som verken kan, eller skal bli tatt så altfor seriøst.
Selv om skuespillerprestasjonene i filmen absolutt ikke er av tiårets beste kaliber, er det Alan Tudyks som klarer å stjele showet i sin rolle som den småkule sidekickeren ved navn Wash. Jeg må heller ikke glemme å nevne EN spesiell dame som klarte å utmerke seg. Her snakker jeg om Jewel Staites noe tvilsomme rolleprestasjon. Nå er det ikke meningen å tråkke noen på tærne, men for å ansette en skuespiller som dette skal man enten være døv eller blind. Verre rolletolkning har jeg ikke sett på….Tja, jeg har faktisk aldri sett noe dårligere. Under filmen satt jeg faktisk over et lengre tidsrom og funderte på om rollefiguren hennes (Kaylee) var halvt tilbakestående, men dette var altså kun hennes måte å fremføre replikkene sine på. Greit nok at man skal finne sin egen stil, men det får være grenser! Staites forsøk på å uttrykke menneskelige følelser resulterte i absurde ansiktsgrimaser og innlevelse er tydeligvis et fremmedord i hennes ordbok.
Selv om filmen i store deler klarer å komme seg unna med sine morsomheter og kjappe kommentarer (jeg lo faktisk opptil flere ganger!), er det likevel noen av de ”humoristiske” utspillene som kunne trengt seg en liten finpuss. Det er blant annet noen uttalelser som tydelig skal ironisere kjente klisjeer (”Oh God, oh God, we’re all going to die”), disse fremstår som påtatte og delvis malplassert i en slik setting. Slikt kunne man sluppet unna med på TV, ikke på film. Forstå meg riktig, jeg har ingenting imot ironi/sarkasme/whatever, men gjør det ordentlig hvis dere absolutt skal inkludere humor! Selv om historien ble litt for statisk etter min smak (ingenting overlates til egen tankevirksomhet) er dette helt grei scifi-underholdning. En svak firer.
Kommentarer
Ingen kommentarer enda. Føl deg fri til å være førstemann!