Silent Hill

Når den unge moren Rose – på desperat jakt etter en kur for datteren Sharons bisarre sykdom – nekter å ta godta psykiatrisk innleggelse, flykter hun med Sharon og setter kurs for Silent Hill, byen som datteren stadig nevner i søvne. Selv om ektemannen Christopher er helt uenig, er Rose overbevist om at den mystiske byen sitter på svarene hun så fortvilet søker.

Vanligvis er jeg relativt skeptisk til filmatiseringer av spill. Ta STREET FIGHTER, TOMB RAIDER, DOOM og ALONE IN THE DARK som noen eksempler. Er det egentlig særlig rart at vi har fått litt avsmak på dette fenomenet? Nei, men endelig.. Endelig har denne mindre imponerende seiersrekken av elendige filmer blitt brutt. SILENT HILL klarte å imponere meg på det sterkeste med sin finfine blanding av ulmende stemningsskildringer og intense møter med en skrekkinngytende «uvirkelighet»… Som jeg slukte rått, vel og merke! Den komplekse og tildels surrealistiske historien kapret definitivt min oppmerksomhet relativt kjapt og det er virkelig en ren nytelse å se når et slikt spindelvev av bisarre hendelser, der virkelighet, drøm og fantasi blandes sammen, skildres på det store lerretet og i tillegg klarer å overbevise! Da er det bare å lene seg tilbake og nyte turen.

Christophe Gans har klart å fange selve essensen av spillet denne filmen baserer seg på, og den konstante følelsen av klaustrofobi, paranoia og frykt er så absolutt til stede. Dette understøttes videre av en fantastisk setting, et nydelig soundtrack og en rekke solide skuespillerprestasjoner. Den utrolig talentfulle Radha Mitchell gjør en fenomenal innsats i rollen som Rose Da Silva og klarer, utrolig nok, å styre unna de fleste klisjeene som har blitt veldig typisk for kvinnelige ”offerroller” de siste par årene, noe som alltid er godt å se. For det er bare å innrømme, hadde jeg blitt overfalt av pyramidemonsteret, millionvis av kravlende larver eller folk uten armer og hoder så hadde jeg nok hylt som ei lita fjortisjente. Faktisk så var det ikke særlig langt unna at jeg vrælte ut i salen av full hals, men som den barske vikingen jeg er, klarte jeg for pokker å bite det i meg! Samtidig gikk unektelig en god del av tankene mine tilbake til et par sene kvelder på gutterommet når man satt og spilte SILENT HILL og kaldsvettet av ren og skjær frykt. Jeg opplevde stort sett det samme følelsesspekteret under denne filmen og bare tanken på et par utvalgte scener får det til å gå kaldt langt nedover ryggraden min.

SILENT HILL er visuelt utsøkt, nøye gjennomtenkt, unektelig skremmende, grusomt klaustrofobisk og rett og slett nydelig, på en litt bisarr måte. Ser man bort fra et tidvis tamt og lite givende midtparti, er dette en skrekkfilm av ypperste klasse og utvilsomt den beste filmatiseringen av et spill jeg har sett så langt. En svak 5’er.