Frank Millers tegneserie har blitt overført til det store lerretet, det hele blir anført av ingen ringere enn Robert Rodriguez. I samarbeid med skaperen av serien selv har dette blitt en utvilsomt stilfull, men likevel skuffende filmopplevelse. Skyldes dette mine skyhøye forventninger på forhånd? Kanskje. Jeg visste likevel hva jeg hadde i vente, men i min mening kom filmen aldri opp i gir og det hele stagnerte relativt hurtig.
3 forskjellige historier samles i denne filmen, den første handler om en mann som våkner med en naken, død og sexy kropp ved siden av seg om morgenen, han bruker resten av dagen på å prøve hevne lekkerbiskens død. Den andre om en galing og hans kompiser som dumdristig finner veien til horestrøket i byen og ender opp med å betale en meget dyr pris. Den tredje om en ærlig purk som hjelper ei ung jente fra å bli voldtatt, 8 år senere må han prøve å gjenta bragden.
Sin City er på mange måter revolusjonerende. Den er skremmende stilfull og takket være minimal bruk av farger og nydelige spesialeffekter, fremheves tegneseriefølelsen på en måte jeg aldri har sett maken til. Alt foregår hovedsakelig i svart/hvitt med diverse innskytelser av sterke fargekontraster. Den fargesprakende gule og pedofile sadisten samt de ekstremt røde blodpølene er gode eksempler på dette. I tillegg har filmen en hel horde av glimrende, erfarne og ikke minst sexy skuespillere (Jessica Alba anyone?). Mickey Rourke passer glimrende i rollen som det mindre lekre misfosteret Marv og Bruce Willis er som alltid råtøff, her har han påtatt seg rollen som den, tilsynelatende, eneste ærlige purken i Basin City. Jeg vil likevel fremheve Elijah Woods lille, men utrolig viktige og ekstremt creepy, rolle som kannibalen Kevin. Hvem hadde vel trodd at den en gang så lille og uskyldige hobbiten Frodo faktisk kunne passe så perfekt til en rolle som dette?
De relativt spesielle rollefigurene, den episodiske fortellerstilen, den kule, men kortfattede dialogen og de visuelle effektene er alle med på å fremheve følelsen av at man sitter og ser på en tegneserie. Jeg kan ikke nekte for at dette er både spektakulært, ekstremt stilfullt og veldig rått å se på. Likevel føler jeg aldri at jeg kommer helt ”inn” i filmen. Dramaet utspiller seg på et altfor overflatisk nivå, noe som for mitt vedkommende fjernet store deler av engasjementet. Man går aldri i dybden på karakterene eller hendelsene som finner sted. Når man føler at man endelig begynner å få tak på historien og det som skjer, skifter filmen beite og fokuspunkt. Dette er selvfølgelig noe som understreker hele poenget med at dette er og blir følelsesløse ”tegneseriefigurer” og regnes kanskje av mange som filmens åpenbare styrke, men på meg som publikummer hadde det stikk motsatt effekt. Kan man ikke involvere seg i det som skjer, er hele poenget, i min mening, borte. Flott å se på? Uten tvil, men noen ganger er det faktisk innsiden som teller, terningkast 4.
Kommentarer
Ingen kommentarer enda. Føl deg fri til å være førstemann!