Slow Burn

Slow Burn er en film som ikke har kommet på verken kino eller DVD i USA, de sliter rett og slett med å finne en distributør som er villig til å satse på den. Hvorvidt den vil bli lansert for fullt i Norge er også noe usikkert, vi kommer tilbake til det senere. Til tross for alt dette, så det ut som en interessant film som var verdt 2 timers mental investering.

Ray Liotta spiller den ambisiøse statsadvokaten Ford Lowell, som havner i en meget uønsket situasjon når hans vakre assistent hevder å ha blitt voldtatt, samtidig som en gjengleder sitter på naborommet med en helt annen historie. Hvem snakker sant? Er ting slik de egentlig ser ut på overflaten?

Dette er altså historien, som i og for seg høres enkel og grei ut, men det er her Slow Burn skiller seg litt ut fra mengden. Historien er nemlig mye mer komplisert og innviklet enn som så, uten at jeg skal gå inn på detaljene og ødelegge historien.

Men det er dette som både bærer Slow Burn, og som samtidig holder den litt nede. Det tar nemlig av så det suser på slutten, og tvistene hagler som i en uggen høststorm gjennom det siste kvarteret. Man ser ikke at dette kommer, men det er i mine øyne likevel en smule overdrevent og unødvendig. Dette kommer altså ikke før i den siste delen av filmen, og frem til da holder den et ganske fint tempo, og det er aldri særlig forvirrende eller vanskelig å følge med på hva som skjer. Man får faktisk en ganske kraftig assosiasjon til The Usual Suspects, ettersom innledningen går mer eller mindre i nøyaktig samme spor. Bytt ut Kevin Spacey med LL Cool J, så er vi der.

Det vi har nevnt hittil er egentlig hele filmen. Skuespillerne, med Ray Liotta i spissen, er slett ikke mer enn gjennomsnittlige. Liotta selv er som vanlig helt grei, men både LL Cool J og Jolene Blalock (den voldtatte assistenten) oppleves som litt platte og kjedelige. Det er dessuten verdt å nevne at The Operative fra Serenity, også har en rolle i filmen.

For meg ble dette et halvhjertet positivt forsøk på å lage noe spesielt og unikt. De har nok hatt en god idé å jobbe med, men ambisjonene har utvilsomt vært litt for høye. Karakteren til Jolene Blalock er for eksempel en interessant idé. En tøff svart kvinne som aktor og assistent til byens mektigste mann, i form av Ray Liotta. Det er en duo jeg på forhånd hadde stor tro på, men når vi blir mer kjent med denne dama, rakner det litt. Det hjelper ikke å kle av dama og legge henne i ei seng med diverse hovedkarakterer, det vil uansett bli kjedelig og unødvendig repeterende når vi ser det samme igjen og igjen.

Dette er forøvrig regidebuten til Wayne Beach, en fyr vi garantert kommer til å se mer av i årene som kommer. For når vi ser bort fra tvistserien på slutten og litt tamme karakterer, så har vi en helt okey film som fortjener en svak firer.