Mot sin vilje overtales Alex til å ta med den unge jenta Vivien når han skal ut og reise. Bare noen timer senere, når Alex akkurat har fått lære den unge jenta å kjenne, krasjer de med en brøytebil og Vivien dør umiddelbart. Alex bestemmer seg for å oppsøke jentas familie og fortelle om den tragiske ulykken. Han møter Viviens mor Linda, som er autistisk og har vanskeligheter for å forstå konsekvensene av datterens død. Alex forstår raskt at han bør bli igjen hos Linda og hjelpe til med begravelsen.
Absolutt en positiv overraskelse av en film som, foruten sine mange sære karakterer, langsomme tempo og tragiske utgangspunkt, slettes ikke oppleves som verken negativ eller dyster. For på tross av at den veier meget tungt på dramasiden, glimter historien til med masse av hjerte og håp gjennom veloverveid dialog og et fascinerende handlingsforløp som fenger ganske umiddelbart, uten at det i realiteten skjer særlig mye. Og dette er egentlig kjernen til SNOW CAKE, at den beste løsningen på problemene noen ganger kan være å ganske enkelt stoppe opp, trekke pusten, se seg rundt og bare eksistere. Da sier det seg nesten selv at dette langt fra er typisk lett underholdning, men heller en relativt seig opplevelse hvis flotte stemningskildringer og sterke fokus på medmenneskelige forhold legger opp til en saftig dose med refleksjon.
Når det er sagt så var det moro å se den fryktelig gode Alan Rickman i noe annet enn HARRY POTTER for en gangs skyld. I fellesskap med Carrie-Anne Moss og Sigourney Weaver, ei dame som virkelig har fortjent seg en ekstra stjerne i boka for sine siste roller i blant annet VILLAGE og IMAGINARY HEROES, skapes det en spesiell og tidvis magisk stemning på det store lerretet som går helt i tråd med resten av filmen. Det er definitivt ikke skuespillerne det står på i SNOW CAKE, for her glitrer både de ukjente så vel som de litt mer rutinerte stjernene. Mest overrasket ble jeg kanskje av det ukjente talentet Emily Hampshires noe begrensede, men meget minneverdige innsats. Helt klart ei dame å holde et lite øye med i tiden som kommer.
På tross av en rekke gode kvaliteter og plenty med sjarmerende karakterer var det ett eller annet ved SNOW CAKE som jeg føler manglet. Deler av historien hadde en tendens til å fremstå som hakket for distansert og, når alt var sagt og gjort, var jeg slettes ikke helt sikker på hva filmen egentlig hadde handlet om. Dette skjules likevel godt da Marc Evans skildrer følelser, øyeblikk, stemninger og medmenneskelige forhold på fabelaktig vis. Dialogen er i tillegg god og historien koselig uten de altfor store konfliktene. Så selv om jeg ikke fikk helt taket på SNOW CAKE og de litt dypere aspektene den, om de overhodet finnes, likte jeg det jeg ble servert. En sterk firer.
Kommentarer
Ingen kommentarer enda. Føl deg fri til å være førstemann!