Star Wars: Episode III – Revenge of the Sith

Det tok sin tid, men søndag formiddag var jeg endelig på plass for å se det siste kapittelet om tidenes største intergalaktiske eventyr. Jeg valgte meg ut en digital utekstet visning, noe jeg mener øker filmopplevelsen betraktelig. Jeg må nesten skyte inn litt ros til Prinsen Kinosenter i Trondheim her, imponerende å kunne tilby slike digitale visninger. Det ga et krystallklart bilde som jeg aldri har sett maken til. Nok om det, og over til selve filmen.

Episode I og II har fortalt oss historien om den unge Anakin Skywalker og hans ferd som jedilærling gjennom årene, for å forklare det veldig enkelt. Nå har det brutt ut full krig i galaksen, en krig som endelig skal føre til at onde makter tar over. General Obi-Wan Kenobi og Anakin, som nå har blitt jediridder er sendt ut på ett viktig oppdrag for å stoppe General Grievous og grev Dooku. Denne onde duoen har planlagt å angripe Coruscant, men det viser seg fort at denne krigen er større og viktigere enn som så. Førstekansler (fritt oversatt) Palpatine bruker sin makt til å gjøre om republikken til et tyrannisk regime, og det kommer tydelig frem at ondskapen gjennomsyrer det aller meste i galaksen nå. Er det fortsatt håp?

Her har vi et litt uvanlig scenario, det er en oppfølger, men det er også en forløper til de tre gamle filmene. Hvordan fungerer så dette? Tross alt vet vi i hovedtrekk hvordan dette kommer til å ende, og noenlunde hva som skal skje før rulleteksten kommer. Dette er ikke noe problem, her er det mer enn nok action og spenning å leve på likevel. En rekke detaljer fylles inn og vi får svar på noen spørsmål som satt igjen mellom Episode I-II og IV-VI. George Lucas har klart å lage en spennende film selv om handlingen i og for seg er opplagt.

Man kunne skrevet en hel bok om de visuelle effektene her, men det får holde med et avsnitt. Som vanlig vet George Lucas hva han holder på med, der hersker det ingen tvil. Her snakker vi spesialeffekter i verdensklasse, kanskje det beste vi har sett på kino noen gang. Det er ikke bare dette som løfter filmen til uante høyder, en like viktig faktor er musikken. I typisk Star Wars-stil er det ikke noe billig drittmusikk vi får servert som soundtrack, her snakker vi skikkelig mektig orkestermusikk. Dette passer uvanlig godt til filmen, og for 6. gang er det frysninger langt nedover ryggraden når musikken setter inn og den legendariske gule teksten ruller over stjernehimmelen.

Når det gjelder skuespillerne, er det dessverre litt varierende nivå. Hayden Christensen var ingen god skuespiller i Episode II, og har ikke lært noe siden den gang. Han klarer ikke å overbevise, og når han blir ond spiller han rett og slett dårlig. Foruten Hayden er det ganske høy kvalitet over store deler av mannskapet. Ewan McGregor, Natalie Portman, Samuel L. Jackson og Christopher Lee er alle særdeles gode skuespillere.

En annen bra ting å si er at det ikke er tilrettelagt for småunger, sånn som jeg mener Episode I og II helt klart er. Dette er ikke en film du skal ta med deg din lille sønn eller datter for å se. Til tider er dette meget dystert og litt skummelt. Den genuine onde stemningen man kunne føle rundt Darth Vader på 70-tallet er absolutt gjenskapt på en bra måte. Alt i alt er dette særdeles god underholdning, og jeg tror faktisk ikke en ekte fan heller blir alt for skuffet av dette. En bra sci-fi/action-film og en oppvisning i audiovisuelle effekter. Terningkast 5.