Storm

Donny Davidson – DD blant kjente – jobber for Nöjesguiden i Stockholm og nyter en helt uforpliktende tilværelse på storbyens cooleste innesteder. Du ringer DD når du vil inn på byens hippeste bar, men han er ikke den du snur deg til om du trenger noe mer substansielt. Og langt mindre den du tyr til dersom en storm av bibelske proporsjoner er på full fart mot den svenske hovedstaden. I løpet av et heftig døgn kommer DDs liv til å bli snudd på hodet, endevendt og knust i småbiter. Og det er før selve stormen bryter løs.

Dette er på mange måter et tilsynelatende mysterium av en film som, på tross av en rekke kule scener, merkelige karakterer, litt mystikk og en masse potensiale, ikke har nok å by på til å klare imponere meg nevneverdig når alt kommer til alt. Muligens skyldes dette at selve historien på mange måter var skuffende ukomplisert når hele plottet åpenbarte seg, at Eric Ericsons tolkning av hovedkarakteren, DD, virket både uinspirert, tam og lite troverdig eller kanskje at jeg trakk for mange paralleller til en rekke andre og ”bedre” filmer i samme sjanger. Jeg vet ærlig talt ikke.. Filmen hadde en del kule elementer, men det blir litt for midt-på-treet-aktig, intetsigende og følelsesløst. I tillegg skjønte jeg aldri helt hvordan DD hadde klart å «glemme/fortrenge» de hendelsene vi blir introdusert til utover i filmen eller hvorfor han aldri hadde tatt tak i det tidligere da det er temmelig innlysende at dette er skyld i all faenskapen/hans indre kamp.. Men det er kun meg.

STORM har definitivt et fint ytre visuelt sett, men det føles litt for tomt innvendig. Den prøver å blande komedie, mystikk, drama og action i en Matrix/Lynch-lignende innpakning, og resultatet har blitt et relativt klønete forsøk som verken klarer det ene eller det andre og hvor det meste blir litt halvveis. Mystikken rundt hva filmen handler om (hva er virkelighet, hva er fantasi?), den større helheten, føles påtatt, i tillegg henger ikke plottet helt sammen og jeg klarte aldri å komme inn under huden på hovedpersonen. Svenskene skal likevel ha ros for å prøve seg på et slikt prosjekt. Dette er en veldig utypisk nordisk produksjon ala. NABOER og senest DEN BRYSOMME MANNEN, det er bare så fryktelig synd at de ikke har lyktes helt i hva de prøver på.

Det var likevel ikke ALT ved STORM som sugde, den hadde en del kule scener og en superhelt-lignende karakter, spilt av Eva Röse, som klarte å skape litt liv. Åpningssekvensen var i tillegg ekstremt tøff, dessverre klarer aldri resten av filmen å leve opp til hva denne relativt stilfulle, kjappe, passe mystiske og actionfylte scenen legger opp til. Når rulleteksten dukket opp ble jeg sittende og måpe litt i forvirring samtidig som jeg tenkte; hvorfor inkludere en slik scene overhodet? Og slik føles store deler av filmen, nemlig litt lite gjennomtenkt. Terningkast 3.

Sett på Kosmorama Filmfestival 2006