Storm

Måns Mårlinds «Storm» er noe av det merkeligste jeg har sett fra svensk film, ja faktisk noe av det rareste jeg har sett noen gang. Se for deg action, science fiction, skrekk, eventyr, drama, tegneserier, psykoanalyse, Hollywood-effekter og en stor dose superheltreplikker i samme film.

DD er en ung mann som lever et utagerende liv i Stockholm, han gjør som han vil når han vil, det eneste han tar hensyn til er seg selv og sine behov. Men en kveld hopper tilfeldigvis en rødhåret kvinne inn i samme taxi som ham, hun er i knipe og ber DD ta vare på en liten metallboks. Noe overrumplet gjør han som hun sier og tar med seg boksen hjem. Snart befinner han seg mellom to motpoler, eller nærmere sagt mellom to tegneseriefigurer, hvor den ene vil at han skal åpne boksen, mens den andre gjør alt for å forhindre ham fra å åpne den. I midten befinner DD seg, mer og mer desperat, forfulgt av politiet, forfulgt av sin egen samvittighet, og uten å vite det trår han inn i minnenes verden som viser seg å være mer smertefull enn ventet.

«Storm» kunne by på en berg – og dalbanetur uten like, jeg ble overrasket over regissørens mot og evne til å skape noe helt nytt, i tillegg til at stemningen til tider var fantastisk. Skildringen av et mørkt sinn gjennom skitne barer, disige landskap og marerittaktige sekvenser var svært vellykket. Karakterenes tørrvittige kommentarer falt også i smak. Men jeg ble like overrasket over hvordan samme film kunne inneholde klisjéaktige banaliteter i form av ikke fullt så morsomme kommentarer (som sikkert var ment som lattervekkende) og et underliggende tema som framstår som genialt det ene sekund og idiotisk det neste. Det kan virke som om filmen hele tiden befinner seg på siden av seg selv, den kunne blitt så bra, men det er absolutt noe som mangler, eller rettere sagt er det er for mye av noe.

For å selv bruke en klisjé vil jeg beskrive «Storm» som en løk: Du skreller og skreller, men finner ingen kjerne. Skrellingen er morsom, men skuffelsen er temmelig stor når du oppdager at det er tomt under skallet. Men for å ikke virke altfor streng vil jeg tilføye at «Storm» i motsetning til løken har en kjerne, eller mening om du vil, det er bare det at denne blir litt for enkel, litt for banal. Når rulleteksten går sin gang sitter jeg derfor forvirret tilbake og lurer på om jeg har sett en genistrek av en film eller en idiotisk smørje som gjemmer seg bak fantasifulle effekter.

Med hodet splittet på langs og tvers landet jeg på en schizofren firer.