Syriana

Da var det tid for årets andre store skuffelse, nemlig SYRIANA. I likhet med CAPOTE hadde jeg ganske store forventninger til denne filmen, men på tross av et relativt godt utgangspunkt og en passe interessant, tidsriktig og tidvis vågal historie ender den opp med å skyte seg selv i leggen grunnet altfor mange karakterer, tvister, løse tråder og et ultrakomplisert plot jeg, på tross av store anstrengelser, ikke klarte å holde følge med…

Robert Barnes, en veteran fra CIA, har brukt hele sin karriere på å etterforske terrorister verden rundt. Han har bemerket at da farene for terrorisme økte ble bevilgningene til CIA redusert, politikk har overtatt bedømmelseskraft og klare varselssignaler har blitt oversett. Kampen blir personlig når en oljesjef og hans kone opplever en familietragedie.

Det virker som om filmen har enormt mye på hjertet, men den kommer aldri så langt som å faktisk si noe av det den på mange måter bygger opp til. Regissøren Stephen Gaghan overlater store deler av oppgaven med å sette sammen det store puslespillet denne politiske thrilleren av en film utgjør for oss som publikum, for her finner man ingen enkle svar… Og nei, den usammenhengende blabringa, de småkjedelige karakterene, mangelen på dybde og et uforståelig plot gjorde ikke akkurat saken lettere. Selv hadde jeg store problemer med å finne en større, eller i hvert fall forståelig, mening bak all dialogen, for dette er i bunn og grunn hele filmen: En hel masse dialog mellom diverse «viktige» mennesker innenfor både politikken, oljeindustrien og regjeringen som kontrollerer de involverte landene og muligens hele verdens fremtid gjennom korrupsjon og andre midler tilgjengelige.

Hver gang jeg begynte å få taket på historien, slengte de enten inn en rekke nye karakterer eller la til en ekstra vri på plottet og til slutt ble det ganske enkelt litt for mange forskjellige parallelle historier, skjebner, overflødige karakter, tvister osv… Selv om det var et par kule og relativt intense scener (torturscenen med Clooney, ouch!) her og der, kom filmen aldri helt opp i gir ettersom den skiftet beite hver gang spenningsnivået steg og det endelige begynte å minne om en ekte thriller! Her hoppes det nemlig mellom mange forskjellige scener og scenarioer på samme tid som på en eller måte, visstnok, skal henge sammen og danne et større helhetlig bilde. Personlig fant jeg det bare forvirrende og klarte aldri helt å fange den røde tråden.

SYRIANA er en uhyre komplisert og innviklet affære som prøver å formidle et tidsaktuelt tema, men jeg følte meg rett og slett som Bambi ute på glattisen gjennom store deler av filmen. Det blir for tungt, komplisert og kjedelig, og selv om jeg delvis klarte å holde følge med historien var jeg ikke i nærheten av å klare å samle bitene på plass når rulletekstene til slutt dukket opp. Terningkast 3.