Thomas Seyr driver med eiendomsmekling, eller eiendomsspekulering, ifølge ham selv. Når vi først møter ham er han på vei for å slippe ut rotter i en bygning han og forretningspartnerne vil kjøpe. Problemet er å overtale eierne til å selge, billigst mulig; derfor rottene. Hans far er den som har dyttet ham uti arbeidet, og er også tidvis oppdragsgiver.
Thomas har tidligere hatt talent for pianospilling, noe han hadde etter sin avdøde mor. Da han plutselig møter morens manager, som kjenner ham igjen, og inviterer ham på prøvespilling, begynner Thomas’ kamp med seg selv. Men kampen er ikke bare mot ham selv; kampen som følger er både på det indre og det ytre plan. Hva skal han gjøre med jobbsituasjonen han mistrives med, kollegiumet han ikke passer inn i, men hva om han har mistet det han hadde av pianosans?
Romain Duris spiller Thomas Seyr med en arroganse man kan ha vanskelig for å akseptere, dersom man ikke selv er fransk, eller kjenner til det franske samfunnet. Der Duris kunne valgt å flyte på bølgen slik som en av mange antihelter (les: ubehøvlet, innelukket karakter med en ubehagelig fortid), legger han seg på en smalere, mer nyansert linje. Resultatet er at Duris, som Thomas Seyr, er en karakter rik på nyanser, langt flere enn mange karakterer i andre, liknende filmer.
Filmen kunne ikke fungert uten et vellykket spill fra birollene, og de er jevnt over overbevisende, dog forundringsverdig endimensjonale i forhold til hovedrollens (Seyr) flere dimensjoner.
Man plasseres midt i handlingen uten videre introduksjon, noe som kan kreve at tilskueren må hengi seg til filmen mer enn normalt for å kunne henge med i historien. Det er nesten som om filmskaperne har ville fortelle mer enn de klarer å presse inn i filmens spilletid. Kanskje det er nettopp slik, at den anerkjente regissøren Jacques Audiard, kan fortelle om motivet bak hver eneste bevegelse, hvert eneste ord, hver eneste tanke som farer gjennom hodet til Thomas Seyr, men det kan være vanskelig som tilskuer å følge med. Man føler at man til tider blir sittende som en uforstående tilskuer til det som foregår, og for denne anmelderen var det enkelte ganger vanskelig å være tilstede i filmens mange øyeblikk. Enkelte av scenene er virkelig gode, og det er i disse man føler at regissøren kommer til sin rett. Samtidig er det også her man føler man får et innblikk i hvilket nivå filmen kunne hatt.
Kommentarer
Ingen kommentarer enda. Føl deg fri til å være førstemann!