The Black Dahlia

På tross av et stjernelag av dimensjoner foran kamera så blir det med forsøket for regissør Brian De Palma. The Black Dahlia er en kompleks og kjedelig affære.

The Black Dahlia tar for seg besettelse, kjærlighet, korrupsjon og grådighet i en ny film som sirkler seg rundt den sanne historien om en brutalt myrdet Hollywood-aspirant som både sjokkerte og fascinerte en hel nasjon i 1947, og som den dag i dag forblir et uløst mysterium. Lee Blanchard og Bucky Bleichert blir innkalt for å etterforske mordet på B-skuespilleren Betty Ann Short, også kjent som The Black Dahlia – et mord så grusomt at bildene av det ble tilbakeholdt fra allmennheten.

Det er synd å bevitne det bortkastede potensialet til et ellers glitrende mordmysterium som på mange måter har blitt ødelagt av overdrevent kompleks historiefortelling. Her fores vi nemlig med en hel rekke forskjellige karakterer, kriminalsaker og ubesvarte spørsmål som, uten å nødvendigvis ha noen større relevans til det helhetlige plottet, overlapper hverandre og tåkelegger det endelige målet med den ustoppelige tilgangen av informasjon, mysterier og suspekte personligheter. Det er ganske enkelt for mange faktorer å holde øye med og resultatet har, mildt sagt, blitt forvirrende. Vi får vel og merke servert slutten og ”løsningen” på et sølvfat slik at man – til en viss grad – får et perspektiv hva som har skjedd og hvordan ting henger sammen, men i likhet med DA VINCI CODE, fra tidligere i år, feiler BLACK DAHLIA stort når det gjelder å involvere publikum i selve mysterieløsningen underveis.

Når det er sagt, så opplevde jeg de fleste rolleprestasjonene som jevnt over middelmådige, den eneste som klarte å imponere meg nevneverdig var Mia Kirshner. Hun gjør en ytterst troverdig innsats i rollen som Elizabeth Short og fortjener definitivt noe bedre enn å råtne bort i serien The L Word. Når det gjelder de resterende skuespillerinnsatsene, så skal man ikke se bort fra at deler av grunnen til det skuffende resultatet kan ligge gjemt i den tidvis klumpete, overdrevent ”kule” og altfor minimale 40-tallsdialogen. Likevel, med et stjernelag i form av Hartnett, Johansson, Eckhart, Swank, Miner og Starr burde man rett og slett kunne forvente mer. Og la oss innse det, å plassere Hilary Swank i rollen som en sexy forfører – det blir bare feil. Dama har spilt gutt, politi og bokser, og gjort en god jobb med samtlige karakterer, noe man i teorien skulle tro ga en solid pekepinn på hva slags roller hun er best egnet for. Lang historie kort; dette er ikke en av dem.

Slik jeg ser det, har det i bunn og grunn blitt viklet hakket for mange sidehistorier, mysterier, karakterer og platte kjærlighetsaffærer inn i et plot som tilsynelatende har flere tvister å by på enn det har godt av. I tillegg er det trist å se at den ytterst fascinerende mordhistorien om den aspirerende skuespilleren Elizabeth Short, som BLACK DAHLIA opprinnelig skal ta for seg, bokstavelig talt havner i baksetet og må vike for alt det andre som foregår rundt hovedpersonene.

På tross av noen delikate sekvenser fylt til randen med ekte noir-stemning, overdådig stil, nydelig foto og smakfull lyssetting, blir det altså med forsøket for vår godeste Brian De Palma. Hvis du klarer å holde følge med samtlige historier, karakterer og mysterier gjennom filmens 2 timer lange spilletid kan du med god samvittighet gi deg selv en velfortjent klapp på skulderen, for det klarte så definitivt ikke jeg. Terningkast 2.

Kommentarer

Ingen kommentarer enda. Føl deg fri til å være førstemann!

    Skriv en kommentar