The Exorcism of Emily Rose

En skrekkfilm med overnaturlig tema ender som regel når demonen er utryddet, spøkelset sendt til sin endelige hvileplass, vampyren redusert til støv eller zombiene sprengt til en stort sett harmløs masse med råttent kjøtt og beinrester. Alle er fornøyde med å være i live, og ingen gidder foreta en formell gransking av hva som egentlig skjedde. Men det skal snart forandres på, for historien om Emily Rose er noe så merkelig som en blanding av rettsaksdrama og tradisjonell skrekkfilm.

Etter en rekke mystiske hendelser blir fader Moore, en lokal prest, tilkalt til Rose-familiens gård for å undersøke datteren i huset, Emily, en lovende ung dame som studerer for å bli lærer og som i grunn har levd et godt, troende liv. Hun mener selv at hun er besatt av onde demoner. Dette resulterer i et mislykket forsøk på eksorsisme, eller djevelutdrivelse, om du vil, og jenta dør.

Og der tar filmen et skritt i uvanlig retning for sin sjanger, den beveger seg nemlig inn i en rettsal. Moore blir tiltalt for drap på den unge jenta, og for å skape balanse i rettssystemet får han en ateist som forsvarer, og en religiøs aktor.

Hoveddelen av filmen foregår i rettssalen, mens det som gjør det til en skrekkfilm er tilbakeblikk når vitner forteller, det leses opp brev, dagboknotater og lignende. Og akkurat de delene er ganske brukbare. Det er ikke nødvendigvis så høy kveppefaktor, men god effektbruk bidrar til at det blir en del ubehagelige scener. Desverre er det lange rettsalsekvenser mellom disse.

Og det er rettsaken som er filmens store svakhet. For å være helt ærlig er ikke kun dialog det beste underholdningsgrunnlaget du kan få. For at noe slikt skal fungere er det viktig at seeren føler i hvert fall litt sympati for noen av partene. Filmen er riktignok bevisst laget for å være mest mulig nøytral, og ikke tvinge noe synspunkt på seerene, men dette gjøres på feil måte, og etter en stund slutter man ganske enkelt å bry seg om hva som skjer med presten. Det som skulle ha vært nøytralitet glir sakte over i likegyldighet.

Og likegyldighet er som kjent noe som sjeldent forbindes med god underholdning. Man sitter ganske enkelt der og kjeder seg mens man venter på neste tilbakeblikk.

The Exorcism of Emily Rose får terningkast 3 av meg, og det er kun tilbakeblikkene som redder filmen fra en grusom skjebne. Kanskje en mer rutinert regissør enn Scott Derrickson, som kun har de relativt ukjente Hellraiser: Inferno og Love in the Ruins bak seg, ville vært et bedre valg for denne type film.