The Illusionist

I en verden der ingenting er hva det ser ut til å være, møtes en illusjonist og en politiinspektør i en kamp for å avgjøre hvor virkeligheten slutter og magien begynner… mens linjene mellom makt og korrupsjon, kjærlighet og hengivenhet, vaktsomhet og mani, og liv og død, blir stadig mer uklare…

Foruten en stor dose med mystikk, uforklarlige triks og en delvis tilsidesatt Romeo og Julie-lignende kjærlighetshistorie, er det ikke til å legge skjul på at The Illusionist, i siste ende, skuffer med sin overdrevne tåkelegging, dårlige karakterutvikling og forutsigbare plot. Det kan føles som om regissør Neil Burger på mange måter har feilplassert fokuset, eller rett og slett bommet, når det gjelder en rekke aspekter ved filmen. For det virkelige drivet ligger utvilsomt i den sterke forbindelsen og «udødelige» kjærligheten mellom Eisenheim og Sophie, spilt av henholdsvis Jessica Biel og Edward Norton, som dessverre aldri kommer til sin fulle rett og gnistrer slik den burde. Kjemien mangler. Det er nemlig trekantdramaet som utspiller seg mellom prinsen, hovedetterforskeren og tryllekunstneren, samt et par intense sceneshow med imponerende (om enn usannsynlige) triks, som figurerer i front og, selv om det unektelig byr på god underholdning, forble engasjementet relativt tilbakeholdent for mitt vedkommende. Magien tar ganske enkelt for stor plass, noe som resulterer i altfor lite tid til å videreutvikle den sterke kjærligheten mellom de to turtelduene og fremme karakterutviklingen generelt. Dermed kommer vi aldri tett nok inn på noen av personene til å bry oss nevneverdig om hva som skjer rundt neste sving.

Det skal sies at jeg definitivt har sett Norton i bedre roller enn dette og selv om Biel fortsatt ikke er noe supertalent innenfor skuespilleryrket, ser hun som vanlig meget lekker ut i sine klassiske antrekk. Paul Giamatti er og blir et sikkerstikk, uheldigvis mangler historien i seg selv dybden til å kunne holde på min interesse i nærmere 2 timer.

At The Illusionist opprinnelig er basert en liten novelle, kommer slett ikke som noen overraskelse da historien utvilsomt kommer til kort på flere områder. Men på tross av sine små mangler og usedvanlig svake slutt – noe som på mange måter endte opp med å ødelegge hele opplevelsen for meg – er magi rett og slett moro. Mystiske opptredener, uforklarlige triks og en drømmeduo, i form av Giamatti og Norton, sørger for en fin dose med lett underholdning som, på tross av å ikke leve opp til forventningene, burde gi den normale kinogjenger grei valuta for pengene. En sterk treer.