The Island

Det tok sin tid dette, men blakke sommertider fører til at man må prioritere litt. Jeg er som kjent en fan av Michael Bay, så det var en glede å endelig få se hans nyeste film. Det blir jo sagt at dette faktisk ikke er noen dårlig film, så jeg var veldig spent.

Verden har blitt forurenset, og det finnes bare en plass man kan leve trygt. Denne plassen er en koloni hvor man vokser opp under strenge og svært begrensede regler, men de kjenner ikke til noe annet og er derfor stort sett fornøyd med tilværelsen. Det de ikke vet er at dette bare er oppspinn. De er ikke særlig mer enn livsforsikringer for rike mennesker. Hvis man for eksempel får kreft i en lunge er det vel greit å ha en klone som man kan slakte og ta organer fra? I denne klonekolonien lever de alle i håp om å bli trekt ut til å få flytte til «The Island», en plass de er opplært til å tro er det siste paradislignende stedet igjen på jorden. Lincoln Six Echo begynner å tvile på om det egentlig finnes noen øy, og bestemmer seg for å rømme, med seg tar han den kvinnelige klonen Jordan Two Delta.

Filmen starter med en kaotisk maredrittdrøm som Lincoln har hatt gjentatte ganger, og her slo det meg at kanskje Michael Bay har fått til noe med litt dypt og skikkelig innhold denne gangen? Like etter får vi en imponerende rundtur i denne enorme kolonien, og det virker straks åpenbart at Micky-boy har valgt en litt annen sjanger denne gangen. Dette vil nok glede en god del sci-fi-fantaster, det gledet ihvertfall meg. Den korte tiden inntrykket varte. Når Lincoln og Jordan rømmer skifter nemlig filmen fullstendig karakter. For å rømme må de nemlig løpe, og herregud som de løper gjennom filmen!

Det er jo åpenbart at man må løpe litt for å rømme fra noe sånt, men det går an å gjøre det litt mer interessant. De får det nemlig for seg at de skal oppsøke menneskene de er kloner av, og dette tar dem til Los Angeles. Så lenge varer følelsen av at Bay har lagd noe unikt, for nå er vi tilbake der vi var i Bad Boys II, nemlig på en motorvei med en lastebil og en rekke forfølgende biler. Dette er helt klart det mest urealistiske jeg har sett noen gang av biljakter, for jeg vil anta at en armert panserbil ikke blir knust og slår to saltoer etter å ha blitt truffet av et sett toghjul, men hva vet vel jeg?

Det ble veldig mye klaging idag, men jeg synes det er rettmessig. Det er likevel noe å skryte av her også, nemlig skuespillergalleriet. Hovedrolleinnehaverne Ewan McGregor og Scarlett Johansson er begge kvalitetsskuespillere og de ser også bra ut, de gir ganske enkelt et bra bilde av hvordan man kan lage perfekte kloner. Det er også verdt å nevne at den kyniske hovedmannen bak klonekolonien spilles av Sean Bean, en fyr som er født for å spille denne type roller. Han overbeviser ihvertfall meg. Ved første øyekast virker han som en skikkelig gentleman, men når han begynner å miste kontrollen kommer hans sanne personlighet frem. I mindre roller finner vi folk som Djimon Hansou, Steve Buscemi og Michael Clarke Duncan, så det er ikke noe å klage på når det gjelder kvaliteten på dette området.

Hva skal vi si om Michael Bay da? Han er fortsatt verdens beste på hjernedød actionunderholdning, for det er ingen som overgår hans actionsekvenser rent teknisk sett. Det ser tross alt kult ut når biler hopper, spretter, ruller, suser gjennom lufta og blir knust på mange forskjellige måter. Det store spørsmålet er om han har klart å overgå seg selv, og det har han nok ikke. Dette er en til tider underholdende film som er verdt å få med seg. En halvdvask firer!