The Lake House

Doktor Kate Forster har fått nok av småbylivet, og flytter til Chicago for å prøve seg på et stort sykehus. Dermed forlater hun også sitt flotte styltehus ved innsjøen utenfor byen. Hun legger igjen et brev i postkassen hvor hun ber den neste eieren om å videresende eventuell post til henne som kanskje vil dukke opp. Den nye eieren Alex Wyler blir noe overrasket, ettersom han vet at de eneste som har bodd der før han, er foreldrene. Han antar at det er en spøk, men svarer likevel. Etterhvert går det frem at hun lever i 2004 og han i 2006, i samme verden. Likevel blir de forelsket, men hvordan er dette mulig? Kan de noen gang møtes?

Radarparet fra Speed (1994) er endelig sammen igjen, denne gangen i et koselig og oppløftende romantisk drama. Som de fleste vet, har Sandra Bullock passert 40 år, men er fortsatt like sjarmerende og strålende vakker. Keanu Reeves er heller ikke ueffen i romantiske filmer, det virker som om det er det eneste han takler i tillegg til å være Neo. Det viktigste i en slik film er jo utstråling og magi mellom hovedkarakterene, og da er det ganske trygt å satse på disse to turtelduene.

I mine øyne har ikke denne sjangeren så mye positivt å komme med, men her ble jeg positivt overrasket. Mystikken rundt hvordan denne noe spesielle tidsforskjellen, og hvordan de skal klare å bryte den barrieren, er noe av det som gjør dette til en film som skiller seg litt ut fra mengden. Det er dessuten svært positivt at man legger inn noen urealistiske elementer uten å overdrive. Selv når de to karakterene står ved samme postkasse uten å se hverandre, og ser at vimpelen for ny post stadig går opp og ned tilsynelatende uten at noen tar i den, føles det ikke spesielt unaturlig. Kanskje det er den nevnte kjemien mellom Bullock og Reeves som trekker oppmerksomheten bort fra det, eller så har sjelen bare godtatt at det faktisk er sånn.

Måten historien fortelles på, er også meget godt gjennomført. Det er fort gjort å tråkke over streken og gjøre det litt for komplisert når det er snakk om en historie som stadig hopper og kombinerer to forskjellige tidsrom. Det er gjort så godt at overgangene føles helt riktige samtidig som de bevarer mystikken og spenningen. Dette gjelder ihvertfall for størsteparten av filmen. Midtpartiet kan være et lite gjesp for noen, men resultatet av det den binder sammen gjør at den egentlig redder seg selv. Det som derimot er et litt større problem, er noe det samme som jeg kommenterte i en annen anmeldelse tidligere denne uken. Nemlig noen små sidesprang fra hovedhistorien, som ikke har noen reell hensikt. Livshistorien og forholdet mellom Alex og hans far, er noe som egentlig ikke har noen særlig relevanse. Riktignok går det igjen flere ganger at det er faren som har bygd huset ved innsjøen, men det engasjerer aldri, og det blir snarere en avsporing enn interessant ekstrainformasjon. I denne typen film er det like greit å holde det på et visst nivå. Mannen vil ha dama, dama vil ha mannen. Vi vil se at de får hverandre etter en lang og intens jakt. Hvorvidt slekta er normale folk, er en annen historie.

Musikkbruken fortjener også skryt. Kombinasjonen av de følelsesladde tonene og Sandra Bullocks varme blikk, er selve prikken over i’en i The Lake House. En film som vil smelte de barskeste hjertene, og en meget sterk firer er herved utdelt.